Brekke skinner og Arekilen vekkes til live

Tidligere denne uka har jeg rapportert fra dugnadsarbeidet i Brottet og i Arekilen. I da kan jeg fortelle om ytterligere innsats i Arekilen der plattformen tar form og der arbeidet på Brekke  skole fortsetter både inne og ute. På Brekke skole, går malerjobben mot slutten og stenstolper settes opp med «mannekraft» og kommunal «maskinkraft. En svært så mild vinter gir grunn til ettertanke på vegne av miljøet, men fremstår likevel som et godt grunnlag for effektivt arbeid.

På Lammeneset, midt inne i Arekilen bygger Kai Hermansen, Ragnar Holte og Geir Ove Haug (foto) fundamentet til det nye utkiksplattformen som etter hvert også skal få et fint tilskudd i form av informasjonstavle

Den samme Ragnar Holte og Geir Ove Haug har også vært i sving på Brekke skole med feste av en rekke stenstolper som skal markere eiendomsgrensen mellom skolen og den gamle lærerboligen. Her får «bakkemannskapene» assistanse av Frode Lund  med kommunal truck.

Også inne på Brekke (2. etasje) er innsatsen stor der det siste strøket både på vegger, dører og vinduer nå snart er unnagjort. Her er Kjell Ole Brobakken, Ragnhild Nordengen og Jan Borger Berntsen i aksjon

TAKK FOR ENGASJEMENT RUNDT NAVN PÅ PERSONER I AREKILEN!

I går etterlyste vi navnene på de personene som «opptrer» på bildene fra Arekilen i 1915. Dette engasjerte mange der nærmere 600 personer ble registrert  som søkende på disse bildene over to dager. Det var imidlertid kun en, Ragnar Bjørck, som hadde kunnskap om hvem disse personene var. Vi er Ragnar stor takk skyldig for å gitt oss disse opplysningene som vi senere skal finne igjen på informasjonstavlene i Arekilen.

Stående ved skruen: Herr Henriksen (Bøbakke) med datteren Lillian født i 1911, Møllebygger Jens Andersen  Danmark) og Møllebyggersvenn Peder Andersen. Stående ved møllefot: Ingeniør Bull Andersen og Gårdbruker Eilertsen. Barnet ukjent.

På trappa foran stolpehuset antatt på Bøbakke: Henrik og Ragna Bøbakke med barna Lillian (1911) og Marie (1914), Møllebygger Jens Andersen og Møllebygger Peder Andersen.

Et prosjekt i prosjektet var vindmøllen som skulle drive Arkimedesskruen, her på et foto tatt fra området der den nye plattformen settes opp i disse dager. Til høyre kontrakten som ble inngått mellom Ingeniør Langballe og den danske produsenten av mølla.

Paul Henriksen

Hvem er de stolte personene på bildene fra Arekilen anno 1916?

Arbeidet med utkikksplattform og stier  i Arekilen er som kjent i gang, samtidig som den gamle modellen av  «skruen» eller «Vandsneglen» er kjørt til Petter Wistner i Viker for å fremstå i ny utgave neste år. Nå starter også arbeidet med informasjonstavlene som både skal fortelle om naturgrunnlaget  i Arekilen og historien om Arkimedesskruen som ble bygget her under ledelse av Ingeniør Langballe i 1915.

Bildet til venstre viser Ingeniør Langballe ved den nye «Skruen» tatt ca 1916. Til høyre et bilde tatt av skruen etter mange ti-år med forfall.

Det er Østfold bildearkiv som hjelper oss med bilder til disse tavlene, men her trenger vi hjelp til å identifisere de personene som går igjen på de tre bildene under. I likhet med bildet av Langballe, er det grunn til å anta at bildene er tatt rundt 1916.

Hjelp oss å finne frem til navnene på personene over. De tre mennene og den lille jenta på stabburtrappa finner vi igjen på bildet tatt ved vindmølla, men hvem er de?

Da venter vi spent på tilbakemeldinger!

Paul Henriksen

Dugnadsmanndag der tunge tak er tatt og våren trykker på.

Dagens dugnad i Arekilen og  Brottet  ble «velsignet» med godt arbeidsvær, snø og is er borte, sola bryter igjennom og det er anledninger der «jakka blir kastet». Da kommer arbeidsgleden og replikkene sitter løst. Det bor mye folkehelse i slike arbeidsøkter.

Denne «sherpagjengen» har i dag tatt en stor og viktig jobb i forhold til å realisere plattformen inne i Arekilen der spesielt fugleinteresserte, men også de mange andre som vil nyte stillheten og naturverdiene, kan skue ut over våtmarksområdet. Robert Andresen, Leif Bertelsen, Trond Bergersen, Roar Sørensen,  Geir Ove Haug, Kåre Næss, Ragnar Holte, Carl Erik Madsen, Dag Thorenfeldt og Kai Hermansen (foto) bar materialer inn til området der de snekkerkyndige nå skal utfolde seg.  En tung og viktig bør er tatt.

Rundt regnet 100o dugnadstimer i året står denne gjengen i Brottet for. Dette i form av vedlikeholdsarbeid og her på bildene over ved å utbedre fasilitetene for publikum og skuespillere. Nye, og forbedrede rekkverk er på plass, mens den nye tribunen bakerst i anlegget nå også tar form. I neste etappe, sannsynligvis etter sesongslutt i Brottet, venter arbeid med utbedring av tårnene i anlegget der ett skal rives for å bygge nytt, de andre forbedres med nye porter i forkant. Det siste både for større sikkerhet for publikum og for å lette arbeidet for de som skal operere lyd og lys i tårnene. I dag jobbet følgende med dette: Steinar Pettersen, Jan Appelgren, Helge Olav Lilleheier, Ole-Christian Bärnholdt, Thor-Ivar Olsen, Jan Arntzen, Jan Vassdal og Paul H, mens Kennet Baarstad og Erling Olsen retter om stensettingen i inngangspartiet (Arntzen-svingen).

Paul Henriksen

Kystens dramatikk hentet fra egen slektskrønike

Når kystfolkets liv og historie skal fortelles, er det ikke alltid nødvendig å lete så lenge for å finne historier som var dramatiske for den enkelte og familien, men som likevel ikke skilte seg vesentlig ut fra det også andre kunne oppleve. Dette bl.a knyttet til fattigdom, barnedød, forlis og savn – den evige ventan. I så måte tillater jeg meg å hente ut en slik historie fra egen familiekrønike der hovedpersonen i dramaet er min egen farfar, Conrad Marinius Henriksen som rakk å bli 38 år.

Conrad, født i 1878 på Tisler, dro som mange av sine samtidige gutter og unge menn til sjøs. Det var dette som var det nærmeste yrkesvalget i tillegg til å fiske. Conrad kunne jo blitt los som sin senere svigerfar Edvard Baardsen på Spjærøy, men valgte et liv på seilskute og etter hvert som 1. styrmann på bark Odin fra Fredrikshald.  Da skuta i september 1913 ligger i Holmsund ved Umeå, drukner skipets kaptein Peter Andreassen fra Herføl, 57 år gammel. Fra da av er Conrad skipper på bark Odin. Og det skulle bli mer dramatikk.

Fredriksstad Blad åpner neste kapitel i historien om bark Odin og skipper Conrad. FB hadde nemlig på 60-tallet en liten spalte som het «Fredriksstad Blad for 50 år siden». 4. desember 1965 forteller «bladet» om et svært dramatisk forlis i 1915 da bark Odin lastet med koks,  springer lekk på vei fra Garston, Liverpool til Kristiania . Skuta søker nødhavn, men tar etter hvert sjansen på å stampe videre i tungt sjø og med store lidelser for formannskap og skipper. Siste etappe betyr slep fra Lera ved Fredrikstad og inn til Kristiania.

I februar 1916 gjennomføres det sjøforklaring i Drammen og den 4. februar blir farfar funnet død om bord i Odin der han hadde hengt seg. Historien forteller ikke hva den utløsende årsaken egentlig var; ble han anklaget for det sjømannskapet han viste eller ikke viste, hadde han økonomiske interesser i lasta og tapte denne…… – ingen vet, ingen fortalte om dette før «noen av oss» ble klar over dette i voksen alder. Vi visste at vår gode farmor Thea på Spjærøy var enke, men hvor var farfar begravet? Jeg lette og fikk hjelp av Tore prest (Torkildsen). Conrad var begravet ved Hvaler kirke, på umerket grav. Det var da noe, men hva med alt det andre som ingen sa noe om? Tidstypisk også det når katastrofer rammet.

Havet ga og havet tok –  i vår familie og i mange familier både på Hvaler og langs kysten for øvrig.

Paul Henriksen

 

 

 

 

 

 

Den gang da, Brekke nå, samtale med Annik Fjeld

Annik (Anna) Fjeld (94), barnebarn av lærer på Brekke, kirkesanger, leder i lærerlaget og ordfører Andreas Nilsen(1842 – 1922) og niese av Torine Madsen, lærer og første kvinne i Hvaler herredstyre (1913), åpnet i går døra til en spennende samtale om skolen og Hvaler i en førkrigstid.

«Jeg er så glad for at dere setter i stand den gamle skolen her på Brekke, dette er en viktig del av mitt liv»; jeg har ikke mer enn satt meg ned i godstolen hos Annik Fjeld i hytta hun nå bor i på Brekke før hun gir uttrykk for at det hun nå opplever på den gamle skolen forsterker minner om en god oppvekst og skoletid på Brekke fra 1932. Den svært så livskraftige damen  har rukket å bli 94 år (enke i 42 år), kjører bil og er levende opptatt både av samfunnet rundt seg, og ikke minst de 12 barnebarna og 18 oldebarna som beriker livet. Og målsettingen er klar – «jeg skal i alle fall bli 100»!

Annik har aldri gått på gamle Brekke skole, trebygget som nå restaureres. Anniks skoletid ble tilbragt på den «nye» skolen på Brekke som sto ferdig i 1896, murstensbygget som i dag er vakkert integrert i Brekke barnehage.

Annik startet sin skolegang på den «nye» skolen på Brekke i 1932 der bl.a. tante Torine Madsen, pionerkvinne,  var lærer

Da Annik startet på Brekke skole i 1932, var allerede den gamle skolen «faset ut», der hennes bestefar Andreas Nilsen gift med Thrine Nilsen Baardsen (Kjølbo) hadde spilt en sentral rolle i en årrekke både som lærer, som poståpner og mangesidig deltager i bygdas styre og stell. Da Annik startet sin skolegang på Brekke var den gamle skolen blitt bolig for «lærerstaben» . Her bodde lærer Lødøen med familie i 1. etasje og fr. Hansen, som i følge Annik var nærmere to meter høy, i 2. etasje.

Det var først på 50-tallet at den gamle skolen igjen skulle bli skole da «Hvaler middelskole» flyttet inn. Om lærer Lødøen kan Annik fortelle at han var en snill mann med kone og datter som var så glad i kua på gården at hun sov i båsen sammen med denne. Men, lærer Lødøen var dessverre en av flere på Hvaler som gikk i tyskernes tjeneste under krigen. Ved krigens slutt ble han arrestert av tidligere elever  på Brekke, en situasjon han opplevde som svært ydmykende og trist, forståelig nok.

Barndom og skolegang på Brekke opplevde Annik som en fin tid, ikke å undres over siden hun hadde en omsorgsfull familie rundt seg både hjemme og på skolen. Kort vei var det også ; «vi sprang av gårde når klokka ringte til lærer Høidal som var en snill lærer». Men ikke alle hadde like gode rammer for skole og oppvekst som Annik. Hun forteller varmt om de familiene der barna kun gikk annenhver dag på skolen da det ikke var sko til alle, og om taterne som kom i båt og oppsøkte Brekke. Utenfor kjøkkenvinduet til bestemor Thrine sto det ikke sjelden en taterkvinne som sang «Akk jeg vet mang en hemmelighet» – håpet var å komme innenfor for litt sladder og en matbit.

Jeg takker for meg for kaker og kaffe, men ikke minst slår det meg hvilket privilegium det er å møte mennesker som Annik som i en alder av 94 år gir av sin historie  her i mørket og stillheten nær Holtekilen på Kirkøy. Måtte hun nå sitt mål om å bli 100 år og mer enn det for ytterligere å bidra til vår kunnskap om Hvalers rike og mangesidige historie.

Paul Henriksen

 

 

 

 

 

Hvaler Kulturvernforening størst i Oslofjorden

Som vel kjent drifter Hvaler Kulturvernforening tre tilnærmet like kystledhytter ved Brottet på Spjærøy.  Den første, Stenhoggerhytta ble åpnet i 2012, den foreløpig siste, Mundastua, i 2016.  Dette arbeidet foregår i nært samarbeid med Oslofjordens Friluftsråd. Totalt i Oslofjordområdet er det pr i dag 63 kystledhytter fra Indre fjord til Hvaler og Hvasser  i Ytre fjord. Dette er hytter som eies av kommuner, organisasjoner, stiftelser og fyrlag.

12. april åpner kulturvernforeningen den fjerde kystledhytta da gamle Brekke skole innlemmes i kystleden. Med denne begivenheten blir også Hvaler Kulturvernforening den største aktøren i hele Oslofjordområdet med tanke på antallet kystledhytter. Totalt kan vi med det tilby 18 sengeplasser til ferierende og gjester til Hvaler. 

Hva betyr det for øvrig for foreningen å drifte et så vidt stort antall kystledhytter? Først og fremst innebærer dette at:

  • Kystledhyttene er en svært viktig arena for å formidle kunnskaper om kystens liv og historie, og Hvaler historie spesielt
  • Kystledhyttene gir et godt tilskudd (60% av prisen pr døgn) til drift og utvikling av den bygningsmassen og de prosjektene foreningen er involvert i.
  • Med denne virksomheten yter vi et viktig bidrag til antall overnattingsplasser på Hvaler. Med driften av Brottet amfi og Amfigrotta tilsier det at foreningen gir et betydelig bidrag til mangfoldet i kommunens  næringsliv.
  • Denne virksomheten binder noe ressurser i form av tilsyn og vedlikeholdsarbeid, men så langt har dette vært organisert og utført på en god måte av foreningens egne folk.

 

Paul Henriksen

«Vandsneglens» siste hvilsted.

Ett er sikkert, om flere finner å ville frakte med seg hjem  Arkimedesskruer, eller «Vandsneglen» som den opprinnelig ble kalt, må byggeforskriftene for norske garasjer utvides betraktelig.

Da «vår» Arkimedesskrue ble fraktet fra sitt mangeårige opphold i Arekilen til Petter Wistners garasje i Viker, så var det tidlig klart at siste hvilested før stripping av råttent materiale, måtte bli på to Europaller utendørs. Selv med voksen garasje, «sneglen» ble for lang. Uansett, ett nytt kapitlet om arbeidet med ny Arkimedesskrue i Arekilen er startet.

På bildene over er Frode Lund, Petter og Espen Wistner i aksjon.

Det som også er hyggelig er at det fra tid til annen dukker opp interessant historiske materiale knyttet til arbeidet med Arkimedesskruen. Et eksempel på dette er Miriam og Arne Kristian Henriksens bidrag med dokumenter fra sin bestefar Henrik Bøbakke, som bodde tett inn til Arekilen og var, som det vil fremgå av oppstillingen under, en av de største grunneierne i området.

Miriam og Arne Kristian sendte i går undertegnede to dokumenter, der de skriver følgende:

Det ene er svar på forespørsel om tilbud til å lage «Vandsneglen», som skruen ble omtalt som, og den sier også noe om materialet Pits pejne (Pine/furu) og annet. Vi har dessverre ikke resten av brevet fra Jens Andersen, Maskin- og Møllebygger. men beskrivelsen av hvordan han ønsket å bygge denne er kanskje interessant i restaureringsarbeidet.

Det andre dokumentet er en fordeling av kostandene på de ulike gårdene/eiendommene, fra fylkesagronomassistenten i 1919.

Lykke til med arbeidet med å sette i stand «Vandsneglen» og ellers i Arekilen,

Utdrag av Henrik  Bøbakkes dokumenter fra tidlig på 1900-tallet

Paul Henriksen

Stolpe opp og stolpe ned, ja, mye, mye mer på Brekke…

Dagens dugnad på Brekke skole var ikke mye preget av vinter ski og ferie, men innsats ute og inne i flott «vårsol», ja så vidt solrikt var det at de av oss så var «tildelt» plass for maling av vindusrammer på sørveggen fikk en mild utfordring med å male i motlys. Men, hva gjør vel det når vi kan glede oss over innspurt på flere områder.

Ragnar Holte og Frode Lund har tidligere hentet inn gamle stenstolper vi har fått bl.a. fra Ragnar Lie på Asmaløy. Totalt har vi fått 14 slike tradisjonelle stolper som skal markere grenseskillet mellom skolen og den gamle lærerboligen. I dag kom de første fem stolpene på plass. På bildet over er Geri Ove Haug, Frode Lund og Ragnar Holte i gang med den første av 14 stolper.

Mens kjøkkenet i husets 1. etasje er det eneste som gjenstår i denne etasjen der Petter Wistner de nærmeste dagene ferdigstiller skapdører, er det i 2. etasje som det meste av arbeidet pågår. Her ved Paul H som maler vinduskarmer i motlys, mens Kjell Arne Sæther fra Plankebyen Elektriske får på plass kabler og koblingsbokser i kjøkkenet i 2. etasje der ny kjøkkenbenk også kom på plass i dag. Montører er Knut Hjortland og Eivind Børresen. I kulissene jobber Birgit Sandstrøm, Marianne Antonsen og Hanne Ørdal med div. innkjøp som skal på plass før åpningen av «kystledhytta» til påske.

Selv om ikke Gamle Brekke skole skal fremstå som et museum, så er det selvsagt viktig for oss at skolens historie og elementer fra denne historien fra 1849 og fram til 1960-tallet forteller om «skolen i gamle dager». Gjenstander og pedagogisk materiell som kart og ulike plansjer knyttet til ulike fag, skal  være med å prege Gamle Brekke skole 170 år etter at skolen åpnet dørene for de første elevene.

Paul Henriksen

 

«Hele verden» på besøk til dugnadsgjengen i Brottet

På en heller tåkefylt mandag kan vi notere god fremdrift både på rekkverk, tribune og stensetting av Arntzen-svingen (hovedinngangen til Brottet)

Surt vær til tross, Thor-Ivar Olsen, Steinar Pettersen, Ole-Christian Bärnholdt, Jan Appelgren, Jan Vassdal, Kennet Baarstad, Paul H, Jan Arntzen og Erling Olsen hadde en effektiv dag i Brottet mandag.

Dette ble imidlertid ikke en helt vanlig dugnadsdag da vi fikk «internasjonalt besøk». Besøket av en gruppe flyktninger på kommunens introduksjonsprogram hadde sin bakgrunn i at det er vinterferie  på de skoletilbudene som våre nye landsmenn og kvinner til daglig går på. I den anledning hadde koordineringsgruppa for arbeidet med flyktninger på Hvaler laget et alternativt opplegg  for denne uka med bl.a. følgende på programmet: vær, klima og klesbehov, informasjon fra brannvesenet, botrening, dagens nyheter fra TV2 med etterfølgende quiz, utviklingen av den norske velferdsstaten, sosiale tjenester til befolkningen gjennom NAV, kino for å se Amundsenfilmen samt besøk til Brottet for å høre om norsk dugnadsarbeid.

Interessen var stor og spørsmålene mange fra våre nye sambygdinger. Sag og drill ble også prøvd på den nye tribunen.

Nå er det ikke bare i Norge at det jobbes dugnad, tvert imot er det mye frivillig arbeid som utføres i Syria, Somalia, Afghanistan, Filippinene, Thailand, Eritrea, Etiopia og Kurdistan , landene som disse menneskene kommer fra,  både fordi dette også er en del av deres kultur og at krig og nød gjør dette helt nødvendig. Ikke minst  i fravær av offentlige tilbud er den frivillige innsatsen stor bl.a. knyttet til omsorg for eldre, men også alle de barna som er uten foreldre på grunn av krig og sykdom som AIDS. En av kvinnene fortalte også i dag at naboer og slektninger skal hjelpes for eksempel med husbygging.

Det som imidlertid kan være spesielt for dugnadsarbeidet i vår del av verden, er at personer i godt voksen alder jobber frivillig år ut og år inn. Spørsmålene var derfor også mange: Får dere ikke lønn, hvor kommer pengene fra til materialer, hvorfor gjør dere dette i et rikt land som Norge…..? Svarende fra dugnadsgutta utfylte hverandre; «vi trives sammen, dette er en del av vår historie og kultur, vi skaper noe som mange kan glede seg over, viktig for oss pensjonister å være i aktivitet, her får vi andre referanser enn de vi får ved bare å gå hjemme…….»

Vi takker for besøket fra blide og interessert mennesker, på jakt etter nye ord for å lære det norske språket, men også på jakt etter jobb – først og fremst en betalt jobb, men hvem vet, kanskje vi også en dag kan ønske en eller flere av dem velkommen til dugnad i Brottet, eller i et annet spennende prosjekt?

Paul Henriksen

 

Den som gir seg har tapt – derfor prøver vi igjen med PLASK

I fjor ble Hvaler kommune invitert med til å delta i et omfattende Inerregprosjekt  kalt PLASK – Plassutvikling , Samarbeid, Kulturarv. Søknad ble sendt inn, men nådde ikke fram til positivt vedtak da den svenske delen av prosjektet var for svakt. Nå er dette rettet opp og ny søknad er fremmet innen fristen 15. februar. Endelig svar får vi ikke før i mai på det som kan bli et meget spennende og omfattende prosjekt der vannveiene er i fokus for bedrifter og organisasjoner som jobber med turister og formidling på ulikt vis.

Det er utvikling av turistnæringen knyttet vannveiene fra ytre del av Hvaler til Roald Amundsens Minne som er i fokus på vår side av grensen i prosjektet PLASK. Historisk har havet vært leveveien og båten kommunikasjonsmiddelet i vår regionen og i samhandlingen med våre svenske naboer. Nå ønsker vi å benytte denne historiske arven både for å skape næring og spare miljøet.

Hvaler kommune svarte ja på å være med i prosjektet sammen med Fredrikstad og svenske partnere, men under forutsetning av at Hvaler Kulturvernforening blir medspiller og tar et delansvar for den delen av prosjektet som er knyttet til Hvalers interesser. Styret i kulturvernforeningen har sagt ja til et slikt prosjektansvar da vi  sitter på så vidt bred kompetanse og nettverk at dette vil bidra til å heve organisasjonens rolle både som kultur- og kulturhistorisk formidler, og som næringsaktør.

I søknaden som nå er til behandling beskrives prosjektet PLASK i kortform på følgende måte:

Prosjektets mål er å styrke kapasitet, konkurransekraft og bidra til innovasjonsprosesser ved små- og
mellomstore bedrifter innen besøksnæringen ved seks komplekse besøksmål, alle knyttet til vann, i
Fyrbodal og Østfold. Det grenseoverskridende samarbeidet mellom besøksnæringen, 65 norske
bedrifter og 27 svenske, offentlige instanser og akademia, Högskolan Väst. Sammen skal vi utvikle
arrangementer, aktiviteter og arenaer som vil styrke områdets attraktionskraft och besökarnas
upplevelser.

«Håpets katedral», vil bli et sentralt og viktig delprosjekt i PLASK

For å illustrere prosjektets ide- og målsetting er det laget en animasjonsfilm om PLASK. God reise på våre mange vannveier:

https://wetransfer.com/downloads/9b1b18fccea71c3818c2fb807d0814fc20190215085804/eb1ac05fe53be686ed4ab100e5a6d91c20190215085804/ef780a?utm_campaign=WT_email_tracking&utm_content=general&utm_medium=download_button&utm_source=notify_recipient_email

Paul Henriksen