For de mange med interesse for Hvalers kulturarv og historie, er nok referansene først og fremst hentet fra den 55 år lange historien knyttet til Hvaler bygdesamling, Kystmuseet Hvaler og Hvaler kulturvernforening. Det siste spesielt knyttet til utviklingen i Brottet, med Båtbyggeriet, fokuset på stenindustrien, Motorhuset og Nordgårdsbrygga. Ikke å forglemme de mange forestillingene med historisk bakteppe.

I denne sammenhengen hører imidlertid formidlere av historien gjennom bygdebøker, artikler, hefter foredrag også med. Som representant for disse kan Ulf Hjardar stå med en formidabel produksjon av bøker og hefter gjennom flere ti-år. Jeg kommer tilbake til han og andre bidragsytere lengre ned i artikkelen.

Dette er selvsagt ikke en utfyllende beretning om det historiske arbeidet på Hvaler, men det gir forhåpentligvis en oversikt over viktige hendelser, sentrale personer og engasjement for å beskrive kulturminner, tidligere tiders folkeliv, sosiale forhold, samfunnsinstitusjoner og næringsliv.

Kort om samfunnsutviklingen fra 1814 – 1910.

La oss ta en rask reise tilbake for å se på viktige faktorer som bringer Hvalers befolkning fra rundt 880 personer i 1814 til en foreløpig topp i 1910 med 4279 personer. Vi må helt fram til 2013 før folketallet igjen når slike høyder, da med 4284 registrert bosatt. Det lavest registrerte folketallet i hundreåret mellom 1910 og 2010 finner vi i 1971, det samme året som Hvaler bygdesamling ble stiftet. I stiftelsesåret er det kun 2247 personer registrert bosatt på Hvaler. Med andre ord har det skjedd nær en halvering av folketallet i løpet av 60 år. Fra å ha en stor økning i folketallet på slutten av 1800-tallet grunnet lavere barnedødelighet, innvandring fra Sverige, perioder med rikt sildefiske og generell vekst i økonomien, opplevde øysamfunnet en økende utflytting i mellomkrigstiden, en utvikling som akselererte i tiårene etter 2. verdenskrig. I de samme to tiårene økte antallet hytter fra rundt 400 i 1946 til over 4000 på begynnelsen av 70-tallet.

Historien kommer i bøker og hefter og historielag etableres.

Det er er flere historiske kilder til fortellingen om Hvalersamfunnet på 1800-tallet. Øvrighetspersoner og «samfunnsvitere», som Hvalers engelskfødte ordfører John William Le Gassicke Goodchild, folkeminnesamleren Eilert Sundt og båtkonstruktøren Colin Archer besøker og beskriver levekår, båttradisjoner og religiøse forhold som bidrag til et kulturhistorisk bilde. Her skal nevnes at da Hvaler kulturvernforening startet arbeidet i 2021 med å bygge en fullskala modell av en losskøyte anno 1860, var nettopp dokumentene Goodchild utarbeidet om båtbyggertradisjonen, en del av grunnlagsmaterialet for arbeidet.

Imidlertid er det først i 1928 at skipsfører og gårdbruker Rasmus Halvorsen, far til senere ordfører Otto Reff ( bl.a. forfatter av boka «Hvalerveien»), sammen med sogneprest Alf Bjørnskau Bastiansen tar initiativet til å starte Hvaler bygdehistorielag. Allerede det første året drar styret i bygdehistorielaget på befaring til vestre Hvaler og markerer med det målsettingen om at hele Hvaler skal omfattes av foreningens arbeid.

I tillegg til å organisere virksomheten og spre informasjon om viktigheten av kulturhistorisk arbeid, er det to saker som kom til å stå i fokus for arbeidet fram mot krigsutbruddet i 1945. Det ene er overføring av gamle Brekke skole fra Hvaler kommune til bygdehistorielaget ( i dag eid og restaurert av Hvaler kulturvernforening). Det andre er oppstart av arbeidet med bygdeboka Gårder og slekter. En av dem som var med i styret for Bygdehistorielaget allerede fra 1928, Andreas Madsen, ble engasjert til å lede det omfattende arbeidet som først var ferdig i 1981.

At det tok over 40 år å komme i mål med to bind, må nok i stor grad tilskrives krigen og arbeidet med gjenreisningen, men selvsagt også det omfattende innsamlingsarbeidet som lå til grunn for arbeidet. Andreas Madsen, som etter hvert ble sterkt engasjert i kommunalt arbeid, ble avløst av slektshistorikeren Gudrun Høibo som sluttførte arbeidet. Madsen leverte også et viktig bidrag til forståelsen av Hvalersamfunnet på 1700-tallet gjennom sin hovedfagsoppgave i historie i 1933, et arbeid som i 1958 ble utgitt som del av Østfold historielags skriftserie.

Den utviklingen som fant sted på Hvaler etter krigen, med stor utflytting til fastlandet, uroet i stor grad de historieinteresserte. De erfarte at mye av det som kunne fortelle om tidligere tiders liv og virke ble kastet eller brent. Da Østfolds første fylkeskonservator Lauritz Opstad på slutten av 1940-tallet gjorde opp status i et foredrag om museumsutviklingen i Østfold, føyde han til: «Hvaler har sitt historielag, og der arbeides med planer om et museum. Det er ikke tenkt som et direkte tun, men som et lite fiskersted, en standssitterplass e.l. om mulig bevart på sitt opprinnelige sted. Det ville være meget morsomt om også denne siden av fylkets kultur kunne få en god representant.» Det skulle gå nærmere 30 år før Lauritz Opstads visjoner ble virkeliggjort gjennom bygdetunet på Nordgården (Østfoldarv 1948–1950).

Registrering av boplasser fra steinalder, hustufter og strandsitterplasser

Arkeolog Erling Johansen var i perioder på 50- og 60-tallet aktiv på flere områder på Hvaler, bl.a. gjennom kartleggingen av boplasser fra steinalderen. I en publikasjon (ukjent opphav) kommer Johansen med en opplisting av flere funn på Hvaler bl.a. på Dammyr, Kirkøy og Knektemoen, Vesterøy.

Et annet område var arbeidet med å kartlegge hustuftene fra middelalderen som det er over 300 av i øykommunen. Dette er hustufter med tilhørende båtopptrekk til bruk for sesongmessig opphold knyttet til jakt og fiske. Hustuftene ble først nevnt i en årsberetning for Forening til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring så tidlig som i 1868, men gjort offentlig kjent av amatørarkeolog og trelasthandler Hjalmar Johnsen i 1947. Senere har blant andre tidligere fylkeskonservator Anne-Sofie Hygen og arkeolog Christine Stene forsket på denne sesongbosettingen.

Viktig var også Ivar Bruus registreringer av strandsitterplasser i regi av Borgarsyssel museum på 40-tallet. Bruu (1900–1984) var maler, billedhugger og lokalhistoriker. Han var opptatt av østfoldkystens liv og historie, og deltok blant annet sammen med arkeolog Erling Johansen, Andreas Madsen og Aslak Jensen i flere kulturhistoriske sammenhenger på Hvaler. De gamle strandsitterplassene som Bruu registrerte på Kråkerøy og Hvaler var de små, ofte kvadratiske husene med en liten låve og tilhørende hage. Diosse lå ofte på en holme eller i en vik langt fra vei. Typisk var det også at piletreeet fantes på mange av disse stedene, en tresort importert fra Holland som ble brukt til kurvfletting.

Utgravninger og restaureringer

Da Hvaler kirke skulle renoveres på begynnelsen av 1950-tallet, ble det blant annet avdekket kister med levninger, spenner, mynter og rester av et gammelt offersted fra førkristen tid under gulvet. Flere av de personene som er nevnt tidligere i denne artikkelen deltok også i dette arbeidet – som Erling Johansen, Andreas Madsen og Ivar Bruu. Gjennom deres innsats ble den første kirkearkeologiske utgravningen i Norge gjennomført fra 1953 til 1955.

I disse dager går et spennende forskningsprosjekt mot sin avslutning med håp om endelig å kunne fastslå tidsperioden da Hvaler kirke ble bygget. Dette i nær tilknytning til skipsleia, men i et område med svært liten fast befolkning. Hva var det som tilsa et kirkebygg med plass til rundt 300 mennesker i et slikt område? Kanskje vil prosjektet gi oss noen flere svar.

Arbeidet med å restaurere Akerøy fort

Fortet på festningsholmen ved Akerøya ble antatt påbegynt i 1663 – samme år som byggingen av Fredrikstad festning – og nedlagt i 1807. Deler av fortet ble deretter bygget ned og «glemt», inntil den norske marinen i 1883 brukte det som mål for øvelsesskyting, noe som førte til store ødeleggelser og ytterligere forfall. På midten av 50-tallet ble det tatt initiativ for å restaurere fortet, og på tidlig 60-tall kom arbeidet i gang, et arbeid som har pågått i perioder helt opp til vår tid, men nå er avsluttet

I den første Akerøy-komiteen finner vi Aslak Jensen, Ivar Bruu, Erling Johansen, Andreas Madsen, Lauritz Opstad, H. Sollie, G.I. Willoch, Hans Solberg og Alf R. Bjercke.

På Akerøya er det utplassert gamle kanoner på lavetter. I 2017 var forfallet betydelig, spesielt på lavettene, og Hvaler Kulturvernforening fikk da spørsmål fra kommunen om dette var et arbeid vi hadde kompetanse til å få gjort noe med. Petter Wistner tok på seg den utfordrende jobben med å erstatte de fire lavettene. Arbeidet ble utført delvis i hans eget verksted på Viker og delvis i lokalene i Brottet. I 2021 ble dette arbeidet avsluttet.

Det hastet med å sikre historiske gjenstander – på vei mot et bygdetun på Nordgården

De eldste blant dagens besteforeldre på Hvaler har vokst opp med parafinlamper, vedkomfyr og bryggepanne. Elektrisiteten kom til Hvaler først i 1948, for mange først inn på 1950-tallet. Den har ført til at mye av det folk tidligere omga seg med for lengst er blitt museumsgjenstander. Men at en rekke historiske gjenstander knyttet til dagliglivet, stenindustrien, båttradisjonene, fiskeriene, Hvaler som landbrukskommune osv tross alt ble ble sikret for ettertiden, skyltes den redningsaksjonen enkeltpersoner satte i gang rundt 1970 og som 10. april 1971 var samlet på gården hos Randi og Ole Utgård. Foruten vertskapet og tre av barna – Rolf, Hans Herman og Gerd Berit, var dette Jan H. Arntzen, Karl Vauer, Peter Olaf Østholm og Aslak Jensen. De var samlet for å stifte Hvaler Bygdesamling.

Nå startet for alvor arbeidet med å skaffe et lokale for de mange gjenstandene som etter hvert var samlet inn og midlertidig lagret på låven hos familien Utgård. På slutten av 70-tallet ble så den historiske avtalen inngått da Hvaler Bygdesamling inngikk avtale med eieren av Nordgården, Sverre Henriksen, om å etablere samlingen av gjenstander i den gamle låven og overtagelse av gården, men med Sverre Henriksens borett resten av sitt liv. Med dette var arbeidet med fokus på kystsamfunnet Hvaler sikret et flott sted som igjen ga grunnlag for mangt et arrangement med bygdedagene som et årvisst samlingspunkt. I 1994 ble navnet Kystmuseet Hvaler tatt i bruk og fikk sin første ansatte i 1999.

Fra bygdesamling til Brottet kystkultursenter

Innsamlingen av gjenstander og etableringen av kystmuseet på Nordgården var selvsagt et stort historisk viktig vendepunkt i arbeidet med Hvalers kulturarv og historie. Det var imidlertid noe som manglet, den direkte nærheten til sjøen. For Jan Arntzen, Arne Martin Klausen og de andre ildsjelene på kystmuseet var derfor temaet stadig oppe; «hvordan sikre en slik nærhet til sjøen». I denne søkningen etter alternativer ble det i en periode inngått avtale med grunneier på Skjelsbu om etablering av et «senter» der for båtgruppa knyttet til Kystmuseet. Dette fungerte greit i en periode, men var ikke den optimale løsningen

Det var imidlertid i starten på 2000-tallet at det virkelig løsnet, og da med god hjelp fra Hvaler kommune som, gjennom et makeskifte med arvingene etter Fredrikstad stenindustri AS, sikret seg det 13 mål store området i dag kjent som Brottet Kystkultursenter. Etter over 20 år kan Hvaler kulturvernforenig, som forvalter området i en avtale med kommunen, stolt invitere til kystkultursenter som året rundet byr på et bredt spekter av arrangementer og formidlingstiltak der fokuset er vår kulturhistoriske arv, og der bl.a. Brottet amfi og fokuset på stenindustrien og båttradisjonene har vært og er motoren i arbeidet.

Her er det verdt å understreke den betydning dugnadsgrupper og frivillige for øvrig har bidratt med både i gjennomføring av arrangementer og ikke minst i å bygge ut området Brottet Kystkultursenter, restaurere gamle Brekke skole, og etablere tårn og ny modell av Arkimedesskruen i Arekilen.

Museumsreformen – en statlig reform med blandede erfaringer

Under daværende kulturminister Trond Giskes statsrådstid, ble det tidlig på 2000-tallet gjennomført en en omfattende statlig museumsreform. Bakgrunnen for dette var i korthet å målrette den statlige støtten inn mot en regional samling av museene, heller enn å støtte de mange små museene landet over. Her lå selvsagt også en faglig begrunnelse, noe det også var forståelse for.

Har så denne reformen innfridd og gitt de ønskede resultatene sett fra vårt ståsted i Hvaler kulturvernforening. Svaret er at selv om vi har forståelse for statens begrunnelse, må svaret være «nei». Riktignok er det gjort en god jobb med magasinering og registrering av gjenstander, men reformen har ikke gitt det skyvet i formidlingen og den fagligheten som vi antok ville ligge i reformen. Når svaret i en totalvurdering er «nei»; god intensjon, men svak gjennomføringskraft, så skyldes det:

• Statlig underfinansiering av norske muséer
• Bevisst eller ubevisst tilsidesettelse av lokalt engasjement og kompetanse
• Uklare planer om hva museumsledelsen vil legge vekt på i sitt arbeid
• Forfall i bygningsmassen på Kystmuseet Hvaler.

Bøker, hefter og artikler av spesiell betydning

I en kortfattet oversikt over det mangeårige historiske arbeidet med å gå inn i og formidle Hvalers kultur og historie er det at jeg drister meg til i å fremheve noe av det mangfold som over år er produsert av bøker og hefter. Her er det naturlig i første rekke å nevne bygdebøkene som Hvaler kommune har satt sitt stempel på, men ikke minst alt det som er produsert av utfyllende stoff: Her snakker vi om:

Et utvalg bøker:

• Bygdebøkene: Gudrun Høibos to bind «Gårder og slekter» sluttført i 1981. Inger Jensens bok «Havet var leveveien» 1800 – 1940, og Åsmund Svendsens «Hvaler en samtidshistorie1945 – 2000».
• Ulf Hjardar har i sin produksjon av bøker og hefter gitt betydelige bidrag til utfylling av bygdebøkene. Spesielt vil jeg nevne «De lange årene» og «Usynlige helter«, begge med temaet 2. verdenskrig på Hvaler. Sist, men ikke minst hans bok «Sten» om stenindustrien og folkene, bolagene og fagbevegelsens kamp for bedre betingelser. Dette i tillegg til de mange tematiske heftene han har utgitt «Dregg» og «Hjembygda Hvaler»
• I senere år har Vegard Krog Petersen kommet med en omfattende bok som både forteller om slekters gang og leveforhold på Lauer.
• Viktige bøker er også skrevet om Nasjonalparken Ytre Hvaler både av Ulf Hjardar og som den offisielle nasjonalparkboka «Ytre Hvaler nasjonalpark» utgitt av vertskommunene Hvaler og Fredrikstad ved opprettelsen av parken i 2009. Denne med tekst og fotos av Rolf Sørensen, Stein Mortensen og Erling Svensen
• For de som er interessert i bustadnavn på Hvaler viser jeg til Tom Schmidts bok i serien Bustadsnavn i Østfold nr 13. Boka er utgitt av Lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo
• «Hytta på Hvaler» – boka om hyttehistorien – utgitt i 1998 med daværende leder av hytteforeningen Odd Løkkevik som redaktør
• «Hvalers glanstider» – om sjøbuer og fiskerihistorien spesielt på vestre Hvaler. Boka er skrevet og godt bildebelagt av Randi og Rolf Utgård 2012

Artikler og hefter – et utvalg

• I den lange rekken av artikler og hefter som over år er utgitt med bakgrunn i Hvalers historie og kultur vil jeg fremheve Prof. i sosialantropologi Arne Martin Klausens artikkel «Løpern er dyp», publisert i tidsskriftet Dugnad nr. 4 i 1988. Dette er kanskje den artikkelen som best, og med fagmannens blikk, beskriver tidligere tiders sosiale og kulturelle forskjeller mellom øst og vest på Hvaler. Vest som et tradisjonelt og sterkt religiøst fiskerisamfunn, øst med det politiske, religiøse og til dels kapitalsterke delen av befolkningen representert både av bønder, presteskap og redere. Arne Martin Klausen til venstre på benken over.
• Akerøybrevene, 10 i tallet skrevet bla. av Aslak Jensen for å fortelle om fremdriften av restaureringsarbeidet på Akerøy fort
• Ulf Hjardars hefter «Øyene» – hjembygda Hvaler og Dregg og en rekke hefter/bøker om de enkelte øyene
• «Fra en skole til en skole» – heftet som tar for seg skolehistorien fra gamle Brekke skole, Hvalers første faste skole i 1849 til 2021 med etableringen av en samlet skole «Hvaler barne- og ungdomsskole». Heftet ble laget av Anne-Lill Adamsen Reff, Birgitte Reff Kolbeinsen, Paul Henriksen og Ivar Larsen, Kjell Vassdal og Espen Wagerlie
• Hefter som beskriver familierelasjoner og velforeningers arbeid over år, det siste med Siljeholmen velforenings viktige bidra til Hvaler hyttehistorie som det godes eksempel.

Hvaler kommune som aktør i det kulturhistoriske arbeidet

Hvaler kommunes innsats for å legge til rette for kulturhistorisk arbeid må så avgjort med en i slik presentasjon der selvsagt personlig engasjement og kommunal økonomi så avgjort har spilt inn i ulike perioder. Av personer som allerede er nevnt gjentar jeg her både tidligere formannskapssekretær Andreas Madsen og ordførerne Otto Reff samt Trond Bankerød. I tillegg tar jeg også med tidligere kultursjef Kjell Botne som inspirator og kilde til kunnskap samt rådmann Torleif Gjellebæk som en viktig medspiller i etableringen av det som i dag er området Brottet Kystkultursenter. Jeg drister meg til også å ta med undertegne (Paul Henriksen) bl.a. som leder av bygdebokkomitéen for etterkrigshistorien som bidragsyter til kulturminneplanen og skolehistorien og som leder av Kulturvernforeningen gjennom15 år.

Sist, men ikke minst i dette utvalget av engasjerte personer og publiserte bøker og hefter vil jeg sette et viktig utropstegn ved arbeidet med Hvaler Kulturminneplan som ble vedtatt i 2017 for perioden 2017 – 2029. Planen ble ført i pennen av prosjektleder Anette Hansen med betydelig bidrag fra bl.a. medlemmer i Hvaler kulturvernforening. Planen legger i dag viktige føringer for ivaretagelsen av arv og historie på Hvaler og er med det også et viktig grunnlagsdokument for reiselivsutviklingen i kommunen.

Er det så noe som savnes i beskrivelsen av hvalersamfunnet som ligger der uforløst: Noe av det som nevens under er selvsagt allerede berørt i ulike kilder, men jeg tar likevel sjansen på å nevne temaer som gjerne bør forskes på og beskrives: fiskerihistorien, historien om kystkvinnene, Hvalers historiske tilknytning til Bohuslän, hytte- og friluftsliv på Hvaler, landbrukshistorien….. Temaene er mange og bør friste historieinteresserte, forskere og formidlere.

Paul Henriksen Daglig leder i Hvaler kulturvernforening