Er du en av de mange som har gått turen over Storesand på Kirkøy og gledet deg over den flotte utsikten mot Ytre Oslofjord og nasjonalparken? Kanskje har du på denne turen over de flate sandbelagte områdene snublet over stener i rekke og lurt på hva dette er for danderinger? Du er i så fall ikke alene. Mange av oss har nettopp det, og stilt spørsmålet; hvorfor ligger det en rekke på 2,5 – 3 meter bred stenbelagt “vei” fra skogs- og fjellpartiene nedenfor parkeringsplassen og ned til selve stranda bare 100 meter fra det flotte friluftshuset som Oslofjordens Friluftsråd åpnet i august 2020?

Olav Aaraas, nylig avgått direktør på Folkemuseet og med morsrøtter til Hvaler tok i dag nasjonalparkforvalter Monika Olsen, Eivind Børresen og undertegnede fra kulturvernforeningen med på en hyggelig befaring på Storesand for nettopp å fortelle oss hemmeligheten bak stenveien over stranda på Storesand. Under bildene kan du lese Olavs historie om bakgrunnen for transportveien på Storesand.

• 

• 

Jeg gir ordet til Olav Aaraas:

“Det var min mormor Lulla Holter som fortalte meg om denne kjerreveien som tidligere ble brukt av folkene på prestegården for å hente tang til åkrene. Hun hadde det nok fra sin mor som bodde på prestegården hos sin onkel, presten Randers i 1870- og 80-årene.

Å bruke tang og tare til gjødsel og jordforbedring ble gjort langs hele kysten, og det er kjent helt tilbake til jernalder. Det er en sentral del av norsk kystkultur. På Hvaler prestegård har det en egen historie. Den knytter seg til sogneprest Frederik Andreas Veidemann (1763-1847). Han var opprinnelig født på Hvaler, og kom selv tilbake som sogneprest i årene 1798 – 1805. Han var typisk for sin tid, en «potetprest» som var opptatt av å utvikle og forbedre jordbruket. Veidemann  var mannen som brakte poteten til Hvaler , og han prøvde seg fram med franske, hollandske, engelske og danske sorter. Han jobbet også intensivt med jordforbedring, ved rydding, gjødsling og ulike former for jordforbedring.

I dette arbeidet ble tangen viktig. Sammen med sin formann, Hr. Barnholdt, hadde han i 1802 tatt fatt på å forbedre jorden på «Vestre-Eng». Fra en befaring i 1802 leser vi:

Den vestre del av dette jordet, 5 tn. stor, var påført 1000 lass sand og 500 lass blåleire for å gjøre denne utmattede og sure myrjord brukbar og tjenlig til sæd. Dette året – 1802 – hadde han kjørt på 450 lass råtnet tang til gjødsel. Her var satt havre, som nå sto meget ypperlig. Låvejordet var helt tatt opp av Veidemann i hans tid og var av 10 tn. havre utsæd. Halvparten hadde vært under plogen i fordums dager, men var blitt forlatt på grunn av sandflukt, som var alminnelig på mange steder på prestegården. Her var de siste 2 år kjørt på 1.600 lass tang og 2000 lass myrjord….

 Han hadde også utført tilsvarende jordforbedring på enkesetet Brekke som Veidemann også drev sammen med prestegården.

Ut fra disse opplysningene er det grunn til å anta at kjerreveien ble anlagt mellom 1798 og 1800, og at den har vært i bruk utover mot slutten av 1800-tallet, både av folket på prestegården og av andre av de nærmeste gårdene. Det var store kvanta tang og tare som ble høstet i denne store oppdyrkingsprosessen. Og selv om det sikkert ikke har vært så stor produksjon i vanlige år, har tang stadig vært benyttet på Hvalergårdene langt ut på 1900-tallet. Det har derfor vært behov for best mulig fremkommelighet til stranden, «Prestesanden» som den ble kalt tidligere.

Fra andre steder langs kysten har vi dokumentasjon fra slutten av 1800-tallet at de har hentet tang med hest og tohjuls kjerre med store hjul. Det er rimelig at det samme har vært tilfelle på prestegården. Kjerreveien har 2,5 – 3 meters bredde og skulle være godt tilpasset dette.

Denne kjerreveien er et viktig kulturminne. Først og fremst forteller det om det tradisjonelle kystjordbruket. Samtidig er den et monument over opplysningstiden og presten Veidemann som var med på å fornye og forbedre jordbruket på Hvaler og dermed bedret leveforholdene for Hvalers befolkning. I dag er det bare små rester igjen av den gamle veien. De fleste legger ikke merke til de unnselige steinene som stikker opp av sanden på den store sletta. År for år går veien i oppløsning. Det haster derfor med å sette inn tiltak for å bevare den. En god skilting vil være ett slikt  tiltak. Dessuten må hele anlegget dokumenteres. Endelig må man ta stilling til hvorvidt man kan synliggjøre veien ved rydding av vegetasjon og eventuelt rekonstruksjon av deler av den for å stoppe forfallet og gi publikum et riktigere inntrykk av hvordan den har sett ut. Dette er spørsmål som må vurderes av vernemyndighetene. Blir dette gjort på en faglig forsvarlig måte, vil den gamle veien fremstå som et viktig kulturminne og styrke nasjonalparkens formidlingsarbeid “

Neste gang du snubler i denne stenrekka, vet du bedre. Du har snublet i et viktig kapitel i kystfolkets historie med innblikk til landbrukerens daglige virke.

Paul Henriksen

Selv om de aller fleste dugnadsdagene kan “bokføres” som vellykkede, er det noen ganger det blir tatt steg som er mer synlige – og tyngre enn andre. Dagens dugnad går nok inn i rekken av de “store” da vi fikk løftet på plass 2400 taksten på det nye “Båtbyggeriet”, takket være Tore Mads Holte med traktoren og jevn jobbing av gruppa på seks mann som sjauet sten; Ragnar Holte, Trond Engblad, Asger Bentzen, Paul H, Einar og Eivind Børresen. På bakken jobbet Bente Eldjarn Johansen og Kennet Baarstad med å fylle skuffen på traktoren med 100 sten pr gang.

• 

• 

Også på andre poster jobbes det jevnt og trutt, på smia der Tom Buskoven og Jan Appelgren snart har på plass køla-bua og i tårnet der plattingen som skal bære stillasen nå vokser fram. Det siste i regi av Kåre Næss og Asbjørn Svendsby.

• 

• 

Dette var også dagen da motoren på Hvaler-skøyta “Skarven” ble løftet ut for å bli satt i stand av medlemmer i “Hvalerøenes Motorværnforening”. Denne driftige gruppa holder til på Rove på Skjærhalden. Også her var Tore Mads Holte og traktoren til god hjelp for frakt under Løperen til Kirkøy.

Paul Henriksen

Med tanke på frakt først av Arkimedesskruen, og i dag utkjøring av de mange elementene som skal monteres til fugletårn i Arekilen, har værforholdene var helt optimale denne vinteren. Uten tæle i bakken hadde denne transporten i våtmarksområdet ikke vært mulig. Hvor snart tårnet på rundt 5 meter kan monteres på fundamentene til den opprinnelige vindmølla fra 1915 er imidlertid avhengig av flere forhold; at Hvaler kommune kan behandle søknaden så snart som mulig, en formalitet siden statsforvalteren har godkjent tiltaket, hekketiden som trer i kraft 15. april samt når Lande Mek og Sveis kan montere tårnet. Er vi like heldig med disse faktorene som med været, vil dette kunne skje før 15. april, hvis ikke kan det fort gå nærmere et år.

Historien i historien

Det er mange som har lurt på hvor den store vindmølla tok veien etter at prosjektet i Arekilen ble avsluttet. For kort tid siden kom forklaringen fra Jon Brevik på Edholmen Marina som kan fortelle at det var hans oldefar Ian Christian Johansen som overtok denne da Hvaler Preservering ble etablert i 1917. Her ble den brukt til et lynnedslag og etterfølgende brann “tok livet” av mølla. Jons bidrag er med det et viktig bidrag til å fylle et tomrom i Hvalers historie.

UTFORDRENDE PROSJEKT I BROTTET.

Siden Kåre Næss, Asbjørn Svendsby og Trond Engblad nå har gjort seg ferdig med arbeidet med det nye serveringsstedet «Byssa», startet disse dyktige gutta i dag et krevende arbeid i stenura bak Brottet. For i det hele tatt å komme i gang med jobben, blir det nå laget en platting festet i fjellet for igjen å kunne få reist stillaser og med det skape sikkerhet for arbeidet. Det er med egenkapital fra Kulturvernforeningen og støtte fra Viken fylkeskommune at vi kan få rehabilitert de tre resterende tårna.

Ikke fullt så krevende, men like fullt viktige tiltak er jobbene som blir gjort ellers i anlegget, det være seg å ha fått på plass det nye serveringsstedet, ny rampe for søppel-kontainere, nytt tak på køla-bua til smia og ny benk for publikum i Brottet. Noe ble sluttført i dag, andre forhold vil ta tid, ikke minst gjelder det videre restaureringsarbeid de gamle bygningene fra stenhoggerperioden.

• 

• 

• 

• 

Paul Henriksen