Er du en av de mange som har gått turen over Storesand på Kirkøy og gledet deg over den flotte utsikten mot Ytre Oslofjord og nasjonalparken? Kanskje har du på denne turen over de flate sandbelagte områdene snublet over stener i rekke og lurt på hva dette er for danderinger? Du er i så fall ikke alene. Mange av oss har nettopp det, og stilt spørsmålet; hvorfor ligger det en rekke på 2,5 – 3 meter bred stenbelagt “vei” fra skogs- og fjellpartiene nedenfor parkeringsplassen og ned til selve stranda bare 100 meter fra det flotte friluftshuset som Oslofjordens Friluftsråd åpnet i august 2020?
Olav Aaraas, nylig avgått direktør på Folkemuseet og med morsrøtter til Hvaler tok i dag nasjonalparkforvalter Monika Olsen, Eivind Børresen og undertegnede fra kulturvernforeningen med på en hyggelig befaring på Storesand for nettopp å fortelle oss hemmeligheten bak stenveien over stranda på Storesand. Under bildene kan du lese Olavs historie om bakgrunnen for transportveien på Storesand.
Jeg gir ordet til Olav Aaraas:
“Det var min mormor Lulla Holter som fortalte meg om denne kjerreveien som tidligere ble brukt av folkene på prestegården for å hente tang til åkrene. Hun hadde det nok fra sin mor som bodde på prestegården hos sin onkel, presten Randers i 1870- og 80-årene.
Å bruke tang og tare til gjødsel og jordforbedring ble gjort langs hele kysten, og det er kjent helt tilbake til jernalder. Det er en sentral del av norsk kystkultur. På Hvaler prestegård har det en egen historie. Den knytter seg til sogneprest Frederik Andreas Veidemann (1763-1847). Han var opprinnelig født på Hvaler, og kom selv tilbake som sogneprest i årene 1798 – 1805. Han var typisk for sin tid, en «potetprest» som var opptatt av å utvikle og forbedre jordbruket. Veidemann var mannen som brakte poteten til Hvaler , og han prøvde seg fram med franske, hollandske, engelske og danske sorter. Han jobbet også intensivt med jordforbedring, ved rydding, gjødsling og ulike former for jordforbedring.
I dette arbeidet ble tangen viktig. Sammen med sin formann, Hr. Barnholdt, hadde han i 1802 tatt fatt på å forbedre jorden på «Vestre-Eng». Fra en befaring i 1802 leser vi:
Den vestre del av dette jordet, 5 tn. stor, var påført 1000 lass sand og 500 lass blåleire for å gjøre denne utmattede og sure myrjord brukbar og tjenlig til sæd. Dette året – 1802 – hadde han kjørt på 450 lass råtnet tang til gjødsel. Her var satt havre, som nå sto meget ypperlig. Låvejordet var helt tatt opp av Veidemann i hans tid og var av 10 tn. havre utsæd. Halvparten hadde vært under plogen i fordums dager, men var blitt forlatt på grunn av sandflukt, som var alminnelig på mange steder på prestegården. Her var de siste 2 år kjørt på 1.600 lass tang og 2000 lass myrjord….
Han hadde også utført tilsvarende jordforbedring på enkesetet Brekke som Veidemann også drev sammen med prestegården.
Ut fra disse opplysningene er det grunn til å anta at kjerreveien ble anlagt mellom 1798 og 1800, og at den har vært i bruk utover mot slutten av 1800-tallet, både av folket på prestegården og av andre av de nærmeste gårdene. Det var store kvanta tang og tare som ble høstet i denne store oppdyrkingsprosessen. Og selv om det sikkert ikke har vært så stor produksjon i vanlige år, har tang stadig vært benyttet på Hvalergårdene langt ut på 1900-tallet. Det har derfor vært behov for best mulig fremkommelighet til stranden, «Prestesanden» som den ble kalt tidligere.
Fra andre steder langs kysten har vi dokumentasjon fra slutten av 1800-tallet at de har hentet tang med hest og tohjuls kjerre med store hjul. Det er rimelig at det samme har vært tilfelle på prestegården. Kjerreveien har 2,5 – 3 meters bredde og skulle være godt tilpasset dette.
Denne kjerreveien er et viktig kulturminne. Først og fremst forteller det om det tradisjonelle kystjordbruket. Samtidig er den et monument over opplysningstiden og presten Veidemann som var med på å fornye og forbedre jordbruket på Hvaler og dermed bedret leveforholdene for Hvalers befolkning. I dag er det bare små rester igjen av den gamle veien. De fleste legger ikke merke til de unnselige steinene som stikker opp av sanden på den store sletta. År for år går veien i oppløsning. Det haster derfor med å sette inn tiltak for å bevare den. En god skilting vil være ett slikt tiltak. Dessuten må hele anlegget dokumenteres. Endelig må man ta stilling til hvorvidt man kan synliggjøre veien ved rydding av vegetasjon og eventuelt rekonstruksjon av deler av den for å stoppe forfallet og gi publikum et riktigere inntrykk av hvordan den har sett ut. Dette er spørsmål som må vurderes av vernemyndighetene. Blir dette gjort på en faglig forsvarlig måte, vil den gamle veien fremstå som et viktig kulturminne og styrke nasjonalparkens formidlingsarbeid “
Neste gang du snubler i denne stenrekka, vet du bedre. Du har snublet i et viktig kapitel i kystfolkets historie med innblikk til landbrukerens daglige virke.
Paul Henriksen