Hva har skapt suksessen «Brottet Kystkultursenter?

Dette kan besvares med en lang utlegning, men jeg nøyer meg med følgende punkter:

• Hvaler kommunes makeskifte med arvingene etter Fredrikstad Stenindustri i 2003 med overtagelse av området ved Skjelsbusundet var «grunnmuren» i en slik utvikling. Gjennom dette skiftet ble det kulturhistoriske arbeidet bokstavelig talt knyttet til sjøen, noe som var et savn på Nordgården (kystmuseet Hvaler) der bygninger og omgivelser forteller om landbruk/fruktproduksjon og stenindustrien..
• Kreative ledere dedikert for det å ta ansvar for Hvalers historie og kulturarv er en forutsetning både gjennom å pleie frivilligheten, evne til å skaffe prosjektmidler samt ha fokus på både sårbarhet og muligheter.
• En fantastisk dugnadsinnsats der mange har stått på gjennom flere ti-år. Det jobbes rundt regnet 5000 timer i året.
• Meget gode og trofaste samarbeidspartnere: 1. Kulturværste AS med Hans Petter Thøgersen (Thøger), Svein Gundersen og Ole Herman Gudim Lundberg 2. Oslofjordens Friluftsråd 3. Stiftelsen DS Hvaler 4. Isegran Fartøyvernsenter i Fredrikstad 5. Hvaler kommune på alle nivåer

• 

• 

• 

Det å utvikle samarbeidet med ovenstående vil selvsagt være en viktig del av den strategien som kulturvernforeningens virksomhet vil bygge videre på i de neste årene.

Du savner kanskje Kystmuseet (Østfoldmuseene) på lista. Svaret er ; ja, vi samarbeider, men i et begrenset omfang. Jeg skal ikke gå inn på årsaker her, men dette er en situasjon vi selvsagt ønsker å gjøre noe med fordi potensialet for samarbeid er langt større enn hva tilfellet er i dag. De nærmeste månedene vil gi svar på om dette er mulig å få til, slik intensjonen var da det flotte området, i dag kjent som «Brottet Kystkultursenter», ble ervervet av Hvaler kommune på starten av 2000-talle

Det som nå blir de siste elementene i utviklingen av området Brottet Kystkultursenter, er oppføring av bygget for utstilling av båtmotorer. Her hører det også med å rydde opp og binde sammen den flotte Nordgårdsbrygga med den gamle og muligens rivningsklare «teaterbrygga» som ble satt  opp for forestillingen «Brottsjø» i 2009. Her har vi skisser for en terrassert brygge/rekreasjonsplass.

Med ferdigsstillingen av det nye sanitærbygget og huset for utstilling av de historiske båtmotorene, vil den store rekken av byggeprosjekter være avsluttet, i alle fall for denne gang. Det som senere kan bli aktuelt, er at det ved inngangen til området vil bli oppført et mindre «administrasjonsbygg/billettkontor» da tiden begynner å renne ut for det gamle styrehuset «Billetten». Samtidig som et skifte i ledelsen av kulturvernforeningen reiser behovet for et par kontorplasser i området.

Dette innebærer at arbeidsoppgavene i større grad dreier seg mot vedlikehold av bygningsmassen og området for øvrig, samtidig som vi på ingen måte skal glemme vårt ansvar for gamle Brekke skole på Kirkøy, Hvalers første faste skole, i dag en populær kystledhytte der restaureringsarbeidet ble hedret med Viken fylkeskommunes bevaringspris for 2020

Stikkord for årene som ligger foran oss:

• 

• 

• 

• 

• Utvidet vekt på formidling: Det betyr at de gode erfaringene vi har med historiske foredrag/guidede turer vil bli videreført. De to siste årene har vi også opparbeidet et godt samarbeid med Hvaler barne- og ungdomsskole, noe som vi forhåpentligvis skal avtalefeste f.eks. knyttet til 8. klasse spesielt.
• Båtbyggeriet en sentral arena for formidling av kystkulturen. Arbeidet med losskøyta «Arnt Otto», produksjon av to klassiske eker (pram) og etter hvert bygging av en kopi av en seilsnekke anno 1890 har lagt en høy , men spennende list for videre aktivitet i Båtbyggeriet i nær samhandling med Isegran Fartøyvern AS. Dette for å skape interesse for den østnorske båttradisjonen og yrkene knyttet til de ulike båttypene. Her kommer også inn samarbeidet med Hvalerøene Motorvernforening om oppføring av bygget for utstilling av historiske båtmotorer.
• Utvikle området med med tanke på ulike kunst- og kulturuttrykk, spesielt musikk. Brottet amfi er etter 20 år vel kjent som teaterarena. Det er imidlertid godt med rom i kalenderen med tanke på også å utnytte potensialet Brottet har for konserter i ulike sjangere både innen for klassisk musikk, viser og jazz. Utstillingen med bilder fra Roseslottet ga også erfaringer det er spennende å ta med seg f.eks. i samarbeid med Hvaler kunstforening. Sist, men ikke minst håper vi å få på plass en bauta (gjerne i granitt) over de historiske Hvaler-kvinnene, et stort og kostnadskrevende prosjekt som vi starter på kommende høst og der vi håper at både Hvaler Sanitetsforening og Hvaler Kunstforening vil delta.
• Rendyrke vårt ansvar for natur og miljø. I vårt daglige arbeid er det å ta ansvar for naturen og miljøet rundt oss en naturlig og fremhevet del av virksomheten. Dette både i valg av materialer, avfallshåndtering og det å legge til rette for enkle overnattingstilbud representert ved Kystledhyttene og delansvar for kyststien.  I år tar vi steget videre gjennom to prosjekter: 1. «Grønn Frivillighet«, et prosjekt i regi av Østfold Fylkeskommune og Sparebank1-stiftelsen som bygger på stikkordene ressurs- og energiforvaltning.                                                                                                                          2 2. Grønn jobb, et prosjekt der dugnadsgjengen skal kurses bl.a. i det å jobbe sikkert i bruk av stillas samt i bruk av hjertestarter. Dette med bruk av stillas er svært viktig å legge vekt på selv om vi snart har bygget oss ferdig, men der det å jobbe sikkert ikke blir mindre viktig i en fremtid med omfattende vedlikeholdsarbeid. I så måte vil vårt arbeid gjennom ovenstående prosjekter være en viktig del av arbeidet med å gi Hvaler kommune miljøsertifisering
•  Brottet Kystkultursenter som en viktig del av destinasjonen Hvaler.  Hvaler kulturvernforening har siden den første kystledhytta ble åpnet i 2012, gjort erfaringer med det å ha ansvar for overnatting, foredrag og formidling. Med drift av fire kystledhytter ( tre i Brottet og Brekke skole), utleie av Brottet/Amfigrotta, drift av kafé, foredrag, guidede turer og annet formidlingsarbeid, har spesielt området «Brottet Kystkultursenter» utviklet seg til å bli et attraktivt område for besøk. Det var da også med dette som bakgrunn at foreningen ble invitert med i Hvaler kommunes destinasjonsråd da formannskapet i Hvaler opprettet dette for snart tre år siden. Gjennom samhandling med andre reiselivsaktører og  god veiledning av fagfolk i destinasjonsselskapet Visit Fredrikstad Hvaler, har vi fått en god og trygg ramme for å kunne utvikle vårt konsept basert på kulturarv, historie, kultur og rekreasjon.
•  Ytterligere profesjonalisere administrasjon av foreningen: I 2023 gikk undertegnede fra å være styreleder gjennom 11 år til å bli daglig leder i en brøkstilling. Dette for å understreke nødvendigheten av å styrke det administrative arbeidet med tanke på nær fremtid der det vil måtte skje et skifte og en ytterligere styrking av ledelsen i Hvaler kulturvernforening  samtidig som denne ledelsen skal ivareta det store ansvaret både med å utvikle organisasjonen og ivareta dugnadsgjengen som en grunnstamme i arbeidet                                                                 

Paul Henriksen

Gjennom 90-tallet hadde ildsjelene i Hvaler kulturvernforening, under ledelse av leder Jan Arntzen, et klart ønske om å etablere et område ved sjøen som kunne utfylle området på Nordgården (Kystmuseet). Bakgrunnen var at for å tegne et fullstendig bilde av Hvalers historie og kultur, måtte elementene fra landbruket og fruktdyrkingen utfylles med «båtens» og stenindustriens helt sentrale betydning for øysamfunnet. På begynnelsen av 2000 tallet ble ildsjelene bønnhørt da Hvaler kommune gjennomførte et makeskifte med arvingene etter Fredrikstad Stenhuggeri AS i området ved Skjelsbusundet.

Med denne historiske avtalen på plass, vokste ideen fram om en kulturarena i et av de gamle stenbruddene i området. Tanken var i første omgang å kunne sette opp en forestilling knyttet til historien rundt stenindustrien på Hvaler og innvandringen fra Sverige som fulgte med denne. Igjen var det Jan Arntzen som var drivkraften og arkitekten bak det som skulle bli Brottet amfi, et «gresk» amfi bygget i granitt. Beregninger ble gjort og i subushaugen hjemme på Bakkevik på Spjærøy ble modellen utprøvd.

Når det gjelder den første oppsettingen av teaterstykket «Stenhoggern», så kom det til gjennom et idéfellesskap der lokalhistorikeren Ulf Hjardar tok kontakt med undertegnede (da som ordfører) for hjelp til finansiering av en bok om stenindustrien på Hvaler. Dette førte videre til kontakt med AOF ved daværende leder Arne Berg med gode kontakter til AOFs kulturfond. Fra AOF ble det igjen knyttet kontakt med det som i dag er «Kulturværste» ved Hans Petter Thøgersen, Svein Gundersen og Ole Hermann Gudim Lundberg (I 2005 også med Jens Olav Simensen på laget). 14. juli i 2005 gikk så «teppet opp» for musikkteateret «Stenhoggern» som Hvalers bidra til markeringen av 100-årsjubileet for unionsoppløsningen fra Sverige. Bildene under forteller sitt om utfordringene dugnadsfolket sto ovenfor fra dag en i et gjengrodd stenbrudd.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Brottet amfi med nybygget Amfigrotta i 2016 skulle komme til å bli en motor i den videre utviklingen av Brottet Kystkultursenter. I dag m tjue år etter oppstarten, en sentral del i formidlingen av Hvaler kultur og historie og som trekkplaster for hundrevis av gjester til tre kystledhytter og folk som vil oppleve det ekte og enestående Hvaler.

• 

• 

I neste kapittel i historien om Brottet Kystkultursenter skal vi se nærmere på dagens situasjon og det vi er stilt ovenfor både i muligheter og utfordringer.

Paul Henriksen

Daglig leder

I sesongen 2024 mottok «Brottet kultur» ( sammenslutning av Hvaler Kulturvernforening, Kulturværste AS og Barne- og ungdomsteateret Brottungær) kr 60.000,- fra organisasjonen «Landslaget for Lokalhistorie» under overskriften «Til ungdommen» da med temaet krig/fred og demokratiutvikling som grunnlag for arbeidet. Det ble da tatt utgangspunkt i  forestillingen «Elleve for elleve», om 2. verdenskrig på Hvaler, som ble spilt på scenen i Brottet amfi både i 2023 og 2024. Som del av dette prosjektet ble det i juni i fjor gjennomført skoleforestilling for elever både fra skoler i Fredrikstad og skolen på Hvaler .

• 

• 

I 2025 søkte vi igjen om midler under det samme prosjektnavnet «Til ungdommen». Nok en gang fikk vi støtte med et tilsvarende beløp som i fjoråret, i år med temaet innvandring/utvandring og identitet/hva er et hjem? som temagrunnlag. I kontakten med Hvaler Barne- og ungdomsskole ble det besluttet at prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med elever og lærere på 8. trinn.

• 

• 

• 

• 

• 

Etter avsluttet arbeid er det bare å si at dette har vært en fantastisk hyggelig og lærerik opplevelse både for oss i Brottet kultur som initiativtakere, men tydeligvis også for elever, foreldre/besteforeldre og lærere på skolen. Dette kom klart til uttrykk i Brottet i går tirsdag (17.06.) der samtlige elever sto på «scenen» i Amfigrotta foran et fullstappet lokale hvor det de hadde jobbet med ble presentert. Her skal legges til at i tillegg til arbeidet som har foregått på skolen og i hjemmet, og for flere med storfamilien som hjelpere, så har vi hatt fire samlinger med elevene. Det første møtet som en introduksjon i aulaen på skolen, en samling i Brottet der flere bl.a. fikk prøve seg som stenhuggere, en samling på Kystmuseet og sist med «finalen» i går. Her ble det også vist deler av årets forestilling «Stenhoggern» for elever og lærere.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Gjennom dette prosjektet har elevene søkt i familiehistorien etter personer som i tidligere år har vandret inn eller ut av lokalsamfunnet, sett på leveforhold i Hvalersamfunnet på 1800- og tidlig 1900-tallet, hvordan var kjønnsrollene i kystsamfunnet, skaffet seg oversikt over den totale utvandringen fra Norge mellom 1820 og 1920. Videre har de gått inn i tematikk som; hva skaper identitet og hva forbinder du med et «hjem»? Ja til og med et tema som «samisk utvandring» var det en gruppe som hadde med i sin presentasjon der absolutt alle var med. Ifølge lærerne også av dem som aldri før har villet stå fram foran en stor forsamling, selv ikke i klasserommet. I går kom debuten foran rundt 80 personer i en stuende full «Amfigrotte»!

Dette var rett og slett imponerende, og for oss som initiativtaker svært inspirerende å se hvordan vi som jobber med lokalhistoriske temaer også kan engasjere og samarbeide barn, unge og lærere om relevante temaer. Vi håper også at ledelsen ved Hvaler barne- og ungdomsskole merker seg erfaringene her, og følger opp for mulig videre samarbeid.

Avslutningsvis vil vi igjen få takke Landslaget for Lokalhistorie for støtten under fanen «Til ungdommen». I dette prosjektet er det ikke bare levert kunnskap «til ungdommen». Engasjerte ungdommer har i høyeste grad også levert til oss «godt voksende».

Paul Henriksen Daglig leder av Hvaler Kulturvernforening og styreleder i Brottet Kultur

Gjennom en periode på rundt 130 år har det vært en omfattende og mangesidig virksomhet i området som i dag omtales som Brottet. Fra å være et av de største stenbruddene på Hvaler, med eksport til land både i Europa, Afrika og Latin-Amerika, skulle dette området etter hvert vokse fram til å bli et senter for formidling av Hvalers historie og kulturarv. I dette siste kapitlet har Brottet amfi vært motoren.

Som involvert i mye av det som har skjedd i Brottet, og rundt amfiet spesielt, har jeg tenkt som så; Hva om Brottet amfi kunne reflektert, ja fortalt sin historie. Dette ble til at jeg skrev «Eventyret om Brottet amfi» nå som vi skal feire 20 år med forestillinger i amfiet.

• 

• 

Det var en gang for svært lenge siden, ja så lenge siden var det at verken mor din, far din eller bestemor og bestefar var født. Da kom det til Dypedal på Spjærøy en meget pertentlig mann med spaserstokk, amerikansk lommeur, knebelsbart og press i buksene. Bak kom en bonde som var svært oppspilt og som nikkende sa ja og nei, nei og ja da den fine mannen, som visste seg å være stenreder sa ord som klyv og bust, god avkastning, gatesten, Tyske brygger og Argentina. Ja, da sier vi det da, sa stenrederen og glad sprang bonden hjem og fortalte kona om salget av fjellet som han fram til nå bare hadde hatt trøbbel med siden sauene stadig satte seg fast her. Stenrederen må jo være en tulling som kjøper noe sånt, sa bonden og ristet på hodet. Ja, han er jo bykæll, sa kona, ristet på hodet og bar ut kassa med plommer som skulle ros til byen morran etter.

Nå begynte en ny tid for fjellet på Dypedal. Med hest og vogn ble maskiner og bor kjørt fram, kraner ble reist og skinner ble lagt fra fjellet og helt ned på stenbrygga for å frakte granittblokkene. Fra smia steg røyken og i fjellet sang det i kraftige bor. Rop om varsko her – fyr var det her gjallet jevnt. Langs veien mot brygga sto skura der stenhoggerne, tyggende på svensk skrå og med nøysomt blikk formet sten som skulle til gatene i Danmark, Belgia, Frankrike, Argentina, Tyskland, ja viden om. EU var mange år unna og kravene til utforming var like mange som antallet land som bestilte granitt fra Hvaler. Naboene til Brottet var også glade den gang, og ingen klaget. Så lenge borrene gikk og rop om varsko her runget, visste alle at det kom mat på bordet.  

• 

• 

• 

Fjellet på Dypedal, som de svenske stenhoggerne kalte Brøttet, likte dette livet. Det skjedde noe hver dag. Vel kilte og rista det litt ekstra når salva gikk av eller når boret gikk metervis inn, men skitt au; litt må en jo tåle for å være med på moroa, tenkte fjellet. Ekstra spennende var det når svenske og norske stenhoggerne kranglet om Carl Marx, jenter, Calle Jularbo, kvaliteten på spriten eller troen på vår herre. Fyr var det her, så smalt det igjen. Ved brygga lå det stolte skuter som tok stenen med til verden den vide. Sten fra Dypedal skulle prege mangt et bankbygg, boulevard, plaza, brygger for stolte skip med fargerike flagg. Ikke rart Brottet var stolt av et slikt avkom, ja, eller leveranser om du vil.

Men, så en dag skjedde det noe som fikk Brottet til å undre. Få menn møtte fram, det var langt mellom salvene og kun noen få vogner farte ned skinnegangen til en skute som ikke kom. Hesten til stenkjører’n sto hjemme på stallen og formannens rop om å sette opp farta var ikke å høre. Krise var det en som sa, depresjon, arbeidsledighet og krig var ord som Brottet snappet opp. Ja stenrederen kom også på visitt, men pressen i buksene var ikke like fin som tidligere. Den en gang så spenstige gangen var avløst av slepende skritt. Bak noen enerbusker sto tre kvinnfolk triste til sinns og lurte fælt på hvor penger til mat skulle komme fra nå. Kanskje løsningen var å flytte til byen slik Gunda, Karl, August og Thea hadde gjort? Men, hva da med kua, grisen og snekka, og hva med gamle mor på stua og sukkerplommene som snart skal selges på Blomstertorget i by’n?

• 

• 

Nå begynte en trist tid for Brottet. Skinnene ble revet opp og kjørt til Råde som støtter i båthavna, kraner ble revet ned, kompressorene var slått av og fra smia kom det ikke lenger røyk fra trepipa med brannskader. Borte var stenhoggerne; Gustav Wiborg, Øyvind Klingvall, Vilhelm Ekstrand, Henry Eriksen, Wilhelm Norderhaug, Osvald Koven, smeden Ernst Person, kileguttene og alle de andre som hadde gjort sten til det daglige brød.

Jeg gror meg igjen, tenkte Brottet og som tenkt så gjort. Det tok ikke lang tid før busker, kratt og høye trær dekket det som i mange år hadde vært en god, men krevende arbeidsplass. Få var det som etter hvert visst at inne i krattet, bak de høye trærne og haugene med sten gjemte det seg en historie om hardt arbeid, godt kameratskap, ideologisk kamp, ja kjærlighet med.

Av og til var det nok noen som la turen nedom det gamle og igjengrodde Brottet og fortalte barn, barnebarn og oldebarn at her har far, bestefar og oldefar arbeidet. Det var som det skulle være. Men da tre menn en vakker høstdag kom ivrig pratende nedover veien, lyttet Brottet ekstra godt etter. Det var tydelig at noe var på gang. Brottet tenkte tilbake på den gangen da Stenrederen og bonden kom for å kjøpslå om fjellet. Han som het Jan førte an og anviste hva som skulle gjøres hvor. De to andre, Arne og Paul, fulgt opp og bidro som godt var med nei og ja, ja og nei – oi så spennende. De tre mennene manglet riktignok både knebelsbart, stiv snipp og stokk, men troen på å skape noe nytt manglet så visst ikke. Nye ord og navn farte forbi. Historisk sted, Stenhoggern, musikkspill, amfiteater, Thøger, Svein og Jens-Olav var ord og navn Brottet fikk med seg.  Vi møtes lørdag med hver vår motorsag Paul, sa Jan ivrig. Brottet forsto at en ny tid var i emning. Det var riktig så det kilte i gamle borehull og vannårer.

• 

• 

• 

• 

Nå fulgte måneder med ny iling i gamle kilehull. Ja det var rent som i gamle dager, tenkte Brottet. Trær ble kuttet ned, den gamle krana ble tatt fram og skinner igjen lagt på plass. Men det som virkelig fikk det til å ile i gamle skår, ja det var rent som vannet frøs i gamle vannårer, var da sten på sten igjen møysommelig ble lagt på plass i gresk orden. Amfiteater , sa Jan og anviste med matematisk blikk hvor de nye stenhoggerne , kalt inn på dugnad, skulle plassere blokkene. Der sten på sten ble tatt bort og skipet til Argentina i gamle dager, ble sten på sten igjen lagt på plass for publikum. Brottet var virkelig stolt; Byggeskikk skal de få sa kommunen – en kan bli stolt av mindre tenkte Brottet, mens flittige hender la siste hånd på verket før premieren på musikkteateret «Stenhogger’n» ble annonsert.

For det skulle bli mer fest, glede, sorg, sang og smak av gamle dager. Der de gamle sliterne la fra seg hammer og meisel, kom det nye stenhoggere inn. Vel var de ikke så dyktige med hammeren, men navnene var det noe gjenkjennelig ved; Karl Anton, Augusta, Tora, Gotfrid, Axel, Ernst og stenkjører Persen – det var som om de gamle kjenningene igjen var på plass i Brottet. Trollmennene Hans-Petter, Jens Olav, Svein og regissør Marit sørget for dette. Statsminister Jens og ordfører Paul var henrykt sammen med hundrevis av mennesker som lo, gråt og sang med. At noen naboer ropte støy, fy, stopp og rettssak var nå så. De får holde på tenkte Brottet som frydet seg, men da natten kom og månen lyste matt over Spjærøy og Dypedal, sov Brottet en dyp og stenhard søvn.

• 

• 

Gleden og mystikken i Brottet ville ingen ende ta, nå også med barn i hovedrollene. Brottet tenkte tilbake på den gangen da kileguttene tjente noen øre for å slå hull og på småjentene som kom med matspannet til far og bror. Nå var det som om de var der igjen, Brottungane.

Mang en gang hadde Brottet hørt barna krangle, fortelle om forelskelse, se dem springe bort i redsel for skrømt eller en arg far som mente at nå var det på tide å hjelpe ho mor med dyra. Loffen, Laffen, Bergkongen, Asta, Ine og alle de andre Brottungane og Gårdsungane spilte så fedre og mødre måtte bære hylende barn ut for så å fortelle dem at dette ikke er helt som i virkeligheten. Hylene av skrekkblandet fryd ble barna båret inn igjen. Det kilte aldeles voldsomt i mellomgulvet, men alle ville ha med seg slutten. Hvordan gikk det med Bergkongen, ja og med Asta og Ine?

Men – endte egentlig eventyret om Brottet her. Var det nå det var snipp snapp snute? Så avgjort ikke. I årene som fulgte sto det nye spill med fengende musikk på plakaten; Brottet fikk oppleve «Frihetsspranget», «En midtsommernattsdrøm», «Sommerdrømmen», «Fløte på nye eventyr», «Fyret», «Lysglimt i mørke», «Spooki» og «Pinocchio» og ikke å forglemme «Jeppe». De gangene lystspillet om den tragiske figuren Jeppe, spilt av Bjørnar Spydevold, var det som latter og hurrarop sprengte på i alle sprekker. Ja Brottet følte at på Richters skala var det nær et lite jordskjelv på 4,5. Bare det at her var «skjelvet» livgivende!

Men så var det at Brottet nesten frøs til småsten; Krigen på Hvaler skal innta stenamfiet ble det sagt. Hva betyr nå det? undret Brottet, og tenkte på krigene, ja både den «første» og den «andre» som en gang tok knekken på de gode tidene for stenhoggerne, båten som ikke kom for å hente finhogget kantsten, og borte var småjentene som før kom syngende med suppe i spannet til far.

Men, tenkte Brottet og trøstet seg med at selv om det høres skummelt ut at tyske soldater, med det forhatte symbolet på armen, skal marsjere ut og inn på min granitt, går det nok bra denne gangen, for nå ser soldatene tross alt langt snillere ut.

Men da dagen kom med soldater med det hatefulle symbolet på armen, lærstøvler, bandolær og skrikende stemmer, da var de sterke frysningene tilbake i vannårer og gamle borehull. Ja det var som om den gamle kløva med søppel og skrot like ved skulle revne helt.

Brottet tenkte at jeg hører at publikum klapper, da blir jeg også glad, men i sin ganittharde visdom pustet ikke Brottet ut før publikum for n’te gang reiste seg, ropte og klappet og mannen med gul vest med VAKT på ryggen slo fast at dette hadde vært nok en fantastisk kveld i Brottet. Stoltheten og roen var igjen tilbake. Det så Brottet også var tilfelle med de nye naboene; bygningene som de siste årene hadde kommet til; Byssa strandkafé, det staslige båtbyggeriet, kystlekeplassen og de tre rødmalte hyttene.

Gjemt, men ikke glemt var de gamle stenhoggerne som nå var byttet ut med den flotte dugnadsgjengen som hadde bygget Brottet og mere til. De som uten lønn, men med stor kunnskap, livlig humor og ekstra høye stemmer – i alle fall hver gang FFK vant og Brottet hørte at siste kamp ble gjennomgått og analysert; at han ikke skåret på den muligheten i 2. omgang, ikke til å tru. Sånn var det ikke før’i tia da Bjørn Borgen og Per Snæbbus skåra på hver sjanse….

Mon tro hva jeg får oppleve neste år tenkte Brottet – jeg fyller jo 20 år da, egentlig 150 år siden det er SÅ lenge siden bonden og stenrederen med knebelsbart travet forbi der bonden himlet med øynene og det sto kroner i øynene til stenrederen. Den som lever få se tenkte Brottet og enn så lenger lever jeg, og følger med på ferden.

Gleden over møtene med stenkjører Persen, fiskeren Thorvald, den komiske, men akk så tragiske Jeppe, den storsnutede «badegjesten» Fløte, fyrvokteren, gammellosen og alle de sangglade barna sier meg at eventyret fortsetter. En natt drømte jeg faktisk at jeg kom til å treffe igjen Karl Anton, Augusta, Claus Friberg, Gotfrid Karlson og de andre fra Stenhoggern. Noe sier meg langt inn i vannårene og de gamle borehulla at jeg er sanndrømt. I sommer blir dette til virkelighet, sann mine ord.

Paul Henriksen

• 

• 

• 

Under en overskrift, lånt fra historiker Inger Jensens magistergradsavhandling om kvinneliv på Hvaler, har det ad flere veier blitt reist tanker om en bauta over over et «kvinneliv»på Hvaler i tidligere tider der hverdagen besto av et stort ansvar med et stort spenn av arbeidsoppgaver. Dette for mange kvinner gjennom år da mennene var på sjøen, enten på fiske eller i utenriksfart. Dette innebar et ansvar for gården og jorda, ofte med en stor barneflokk, gamle foreldre å se til og for noen også tøffe roturer til Halden og Fredrikstad med epler, plommer og egg. Det fortelles også at en kvinne på Kirkøy rodde ved inn til Halden.

I sitt siste møte besluttet styret i Hvaler kulturvernforening å starte et prosjekt der disse kvinnene hedres gjennom en bauta. Et slikt prosjekt lar seg ikke løse alene, derfor har vi allerede invitert både Hvaler Sanitetsforening og musiker/artist Alexander Hermansen med i dette prosjektet som komitémedlemmer, og i går 20. mai, samlet vi oss i Amfigrotta i Brottet for et første møte.

Her ble det bl.a. luftet tanken om ytterligere utvidelse med representant fra en forening vi tror vil kunne styrke komitéen. Mer om dette senere.

Det som i korthet kan sies om konklusjonene, eller aller helt føringene så langt, kan skisseres i følgende punkter

• Vi har en foreløpig målsetting om å kunne foreta en avduking av en slik bauta om tre år, med andre ord i 2028
• Det er en samstemmighet i komitéen om at vi ønsker oss en figurativ form som tydelig formidler kvinnenes historie. Vi ønsker ikke et prosjekt av typen «Den evige ventan» der kvinner speider ut over havet.
• Bauten skal plasseres i et område der gjennomstrømningen er stor av personer som både går tur og der mange av disse er historisk interessert. Løkholmen ved Brottet/Kystmuseet er i så måte et aktuelt sted, med synlighet både fra sjø- og landsiden.
• Vi ønsker nå å i første omgang gå ut med en sterk appell til alle på Hvaler som har bilder, enten i skuffen eller i et album, om å gi oss muligheten for å skanne disse. Dette som idebank til den kunstneren som skal stå for formgivingen av kunstverket, men også for en utstilling neste år der vi ønsker å vise glimt fra Hvaler-kvinnenes historiske innsats, de som var «sist i seng og først oppe» . Informer gjerne en av oss i komitéen om du eller noen i familien sitter på aktuelle bilder .
• I høst, med nærmere tidfesting senere, ønsker vi å arrangere en konsert, antatt på samfunnshuset på Floren, med musikalske krefter fra Hvaler. Dette både for å skaffe midler til prosjektet, og som en fin anledning til å sette fokus på Hvalers «kvinnehistorie».

Da er startskuddet gått – nå setter vi vår lit til at dette skaper interesse og stort engasjement både rundt bilder og gjennom å støtte prosjektet økonomisk når vi snart får på plass både en prosjektkonto og et Vippsnummer.

Paul Henriksen

Leder av komitén for bauta-prosjektet.

For temmelig nøyaktig 20 år siden ble det gjennomført en større museumsreform i Norge. I Østfold bidro dette til at 7 museer, herunder kystmuseet på Hvaler, ble samlet under en overbygning i dag kjent som Østfoldmuseene. I tillegg til Kystmuseet var det Kanalmuseet i Ørje, Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, Halden Historiske samlinger, Moss by- og industrimuseum, Folkenborg Museum i Mysen og Fredrikstad Museum som ble samlet under en felles museumsledelse. I 2023 brøt Østfoldmuseene avtalen med Folkenborg museum og Eidsberg kommune. Folkenborg, et flott lokalt museum, der ildsjeler bl.a. har skapt en unik samling av historiske vogner, er med det i dag ikke en del av Østfoldmuseene. Når det gjelder finansieringen av Østfoldmuseene, og lignende sammenslutninger andre steder, er den delt mellom staten, fylket og kommunene. For kystmuseets del bidrar Hvaler kommune med rundt kr 280.000,- i året til driften av museet.

Gjennomføringen av museumsreformen i Trond Giskes tid som kulturminister, skjedde imidlertid ikke uten en lengre debatt og vanskelige vurderinger rundt om i en rekke lokalsamfunn både i og utenfor Østfold. Myndighetenes trussel om å holde tilbake statsstøtte gjorde imidlertid sitt til at samtlige museer ble med i ordningen, samtidig som eierne (Kystmuseet Hvaler eies av Hvaler kulturvernforening) konkluderte med et stille håp om at den nye ordningen ville gi faglig styrke og større engasjement over tid. Styret for kulturvernforeningen bakte fire punkter inn i sitt håp for fremtiden da de anbefalte å gå inn i ordningen i 2004. Håp og forventinger var knyttet til:

1. Gjennomgående bedre formidling og tilgjengelighet
2. Bedre vern og oversikt over samtlige bygninger og anlegg
3. Tilrettelegging av kildemateriale som basis for økt kunnskap
4. Stimulering til engasjement , kreativitet og nyskapning

Etter at den første forvaltningsavtalen ble inngått i 2009, er avtalene blitt justert to ganger. Nå står vi igjen overfor en ny revisjon som har forsterket en frustrasjon og debatt ikke bare på Hvaler, men ved flere av museene både i og utenfor Østfold.

Tar vi utgangspunkt i de fire punktene over, er det en opplevelse av at det for Hvalers del kun er på forvaltning av gjenstander i det nye magasinet Trollull på Mysen, at Østfoldmuseene har levert etter intensjonen. Ser vi på forhold som formidling, tilgjengelighet og lokalt engasjement, så bør det være hevet over tvil at det i dag er Hvaler kulturvernforening som står for hoveddelen av dette arbeidet. Dette gjelder både med tanke på formidling året rundt (kystmuseet har kun åpent to dager i uka i sommerukenesamt ved bygdedag og julemarked), ivaretagelse av kulturminner knyttet til stenindustrien og båtbyggertradisjon, og til å tenke nytt i koblingene mellom natur- og friluftsliv, kunst og arbeid med kulturarven. Det siste bl.a. med forestillingene i Brottet basert på lokalhistoriske hendelser og temaer.

• 

• 

Hva skyldes så denne til dels frustrerende situasjonen som Telemarksforskning har beskrevet på vegne av andre museer i Sør-Norge, og der noe av konkusjonen er at museene har mistet det lokale engasjementet, ja gjennom museumsreformen nærmest klart å «avlive» det lokale engasjementet?

Det vil føre for langt å gå inn på hele denne problemstillingen, men ett av svarene ligger selvsagt i underfinansiering av norske museer. Men, det handler også om noe langt mer. Det handler om kultur og strukturelle og organisatoriske forhold i denne museumsstrukturen som hindrer nytenkning og evne til å engasjere lokalsamfunnet. Stolthet og identifikasjon skapes ikke gjennom administrasjon av folk som står fjernt fra lokalt kulturvern, lokalhistorisk kunnskap og kulturminner, men gjennom engasjement fra lokalsamfunnet. De som bor, lever og har lokalkunnskap må med andre ord være med å ta beslutninger ut over det å å bedrive løpende nødvendig vedlikehold. Dette slik dugnadsgruppa på kystmuseet gjør på en prisverdig god måte. Hadde det ikke vært for denne gruppa, hadde det vært et betydelig forfall på bygningsmassen og hagen på Nordgården.

Med dette bildet som bakgrunn, tok styret i Hvaler kulturvernforening i fjor initiativ for å få gjennomført en evalueringen av museumsreformen. Dette ble møtt med betydelig støtte fra flere av museene. Samtidig ble vi oppfordret av fylkeskommunen til å «ligge litt på været» da Kulturdirektoratet i fjor høst skulle gjennomføre det vi ble fortalt var en evaluering (noe vi tok til etterretning) , men som viste seg kun å være et pilotprosjekt innad i Østfoldmuseene for å berede grunnen for en ny runde med strammere forvaltningsavtaler.

Med dette som erkjennelse har Hvaler kulturvernforening invitert til et bredt anlagt møte i Amfigrotta kommende uke med eierne av de andre museene i Østfold (kommuner, stiftelser og frivillige foreninger) . Til dette møtet har både politisk og administrativ ledelse innenfor områdene kultur/kulturarv i fylkeskommunen meldt sin ankomst, noe vi ser på som svært positivt. Møtet er først og fremst tenkt som en erfaringsutveksling, men forhåpentligvis vil denne samlingen også kunne gi oss en nødvendig felles plattform og argumentasjonsrekke som et bidrag til igjen å bringe entusiasme og kreativitet tilbake til de lokale museene.

Skulle vi ikke nå fram med en erkjennelse både lokalt og ikke minst i Kulturdirektoratet av at det må en kulturrevolusjon til i museumssystemet, er jeg redd vi lokalt må inn i en mer grunnleggende diskusjon hvor det å tre ut av avtalen er ett av flere alternativer. Å tre ut av dagens forvaltningsavtale er selvsagt forbundet med en betydelig utfordring da det vil medføre tap av statlig støtte. Spørsmålet kan imidlertid komme til å bli om dette må bli prisen om gløden, initiativet og engasjementet igjen skal kunne gjenskapes på en arena som står og faller med lokalt initiativ og kunnskap.

Paul Henriksen Daglig leder i Hvaler Kulturvernforening

Noen synes det kanskje er vel tidlig å snakke om juleforestillinger når vi nå gleder oss over våren, men i siden den spenstige gjengen med barn og voksene (17 på scenen) bak forestillingen Beitonissene allerede i dag 1. mai legger ut billetter til det som blir en ny Brottet-opplevelse, lanserer vi forestillingen allerede nå. I forestillingen er en rekke barn fra Hvaler med!

Under følger en presentasjon av forestillingen som etter planen skal spilles 18., 19., og 20. desember!

Beitonissene er en helt ny familieforestilling for alle generasjoner, fra de minste barna til de aller eldste. Helt ytterst på Spjærøy finnes det en liten dam, kalt Herregårdammen. Det sies at hvis man vandrer hit før juletider kan det høres rop, glede og sang fra Beitonissene. I forestillingen om Beitonissene møter vi de trivelige, litt klønete -men veldig morsomme gårdsnissene fra gården Beito, som ligger øst, litt oppover og litt bortover for Herregårdsdammen. På Beito bor Nissemamma, Nissepappa, nissegutten Vester og den vesle nissejenta Sølje, som strever med å få alt klart før den store nissefesten 23. desember. Heldigvis har Beitonissene gode venner, og får hjelp av Herregårdsnissene fra vestsiden av Herregårdsdammen. På Herregården bor den vakre nissejenta Leonora sammen med selveste Herregårdsnissen og Herregårds-nissemamma. Men vær på vakt! Det er noen som lusker mellom trærne, og det er selvfølgelig de rampete lurenissene som alltid finner på noe tull og tøys, og ødelegger for Beitonissene. Men hvorfor gjør de det bestandig? Og hvorfor akkurat nå som så mye må ordnes før den store feiringen ved Herregårdsdammen lille julaften? Blant menneskene er det nesten ingen som vet om Beitonissene, fordi de har blitt så travle og opptatte at de helt har glemt nissene på Beito gård. Men det finnes en magisk rull, nemlig Eventyrrullen. Den er gjemt et sted på Spjærøy, og den som finner den vil kunne se både Beito gård og Beitonissene, men bare hvis man ønsker det sterkt nok. Kom og bli med oss inn i et stort juleeventyr for hele familien! Forestillingen «Beitonissene» spilles for første gang i Brottet Amfi på Hvaler i desember 2025. Forestillingen spilles utendørs, og vi anbefaler alle barn og voksne, å kle seg godt. Dere vil få tildelt sitteunderlag før forestillingsstart.

Hvaler Kulturvernforening i samarbeid med Vraktangen Fyr SA som produserer Beitonissene.

Tirsdag førstkommende skal styret i Hvaler Kulturvernforening behandle spørsmålet om foreningen skal arbeide for å få på plass en «bauta» over de historiske Hvaler-kvinnenes innsats. Dette en innsats som både kom til uttrykk gjennom å ha ansvar for barn, dyr og gårdens mange gjøremål, samtidig som mange av dem rodde frukt og fisk til byen. Dette alt mens mennene var på fiske eller årevis i utenriksfart.

Flere er det som har satt ord på denne formidable innsatsen, blant dem Inger Jensen som i sin masteravhandling kalte sitt arbeid; «Når’ti sover du a mor», en beskrivelse av det mangfoldige arbeidet; sist i seng – først opp.

Ikke i samme form og omfang, men likevel. Til Spjærøyrevyen i 1987 skrev Alf Preus, far til den musikeren Anne Grete Preus en sang på melodien til «Lillebrors vise». Anne Grete Preus foreldre Alf og Gudlaug var nemlig i flere år bosatt på Hvaler, Alf jobbet som logoped, Gunlaug som lærer på Lunde skole på Kråkerøy. Begge to var også aktive i samfunnslivet på Hvaler.

I 2016 da kulturverforeningen bygget en ny kystledhytte og kalte denne for Mundastua, en hyllest til Amunda Johansen som i mange år rodde ferja mellom Skjelsbu og Nordgårdsbrygga (Brottet) fikk, jeg tilsendt fra Frøydis Iversen sangen som Alf Preus skrev til revyen

                   Ferjekvinnen
Tilegnet kvinnfolka på Hvaler
Melodi: Lillebrors vise

Den gang da Hvaler var uten bru                                                                                                                                              og folk måtte ro,                                                                                                                                                                                 et sund eller to,                                                                                                                                                                              hvem var det da som i eka satt                                                                                                                                             og måtte ta årene fatt?                                                                                                                                                                  Hvem måtte ro over alle dem                                                                                                                                                                                 som etter festen kom sjanglende hjem?                                                                                                                                        Det var sundets ferjemann                                                                                                                                                              og bare, bare han.                                                                                                                                                                            Da var det sundets ferjemann                                                                                                                                            som skyssa folk i land

Men arbeid deltes i gamle dar                                                                                                                                                     på kvinnfolk og kar.                                                                                                                                                                               Den gang da var                                                                                                                                                              kjønnskvoteringa alt blitt sak                                                                                                                                                        og kvinnfolka fikk ta et tak.                                                                                                                                                   Hvem rodde eka med kraft og stil,                                                                                                                                           jo Munda og Gunborg og flere til.                                                                                                                                                                                  Ho var sundets ferjemann                                                                                                                                                                          og bare, bare ho                                                                                                                                                                          den gang da folk måtte fra strand til strand                                                                                                                          og ikke hadde bro.

Tidlig på morran og sent på kveld                                                                                                                                                måtte ho tell                                                                                                                                                                                         arbeidets trell.                                                                                                                                                                                                          Isen på sundet den satte ei stopp                                                                                                                                                         når andre dro farkosten opp.                                                                                                                                                                Ho måtte skysse i storm og kav                                                                                                                                                                      når sjøen var grov og eka drev av.                                                                                                                                                      Det var kvinnfolka i båt                                                                                                                                                                    som bare måtte det.                                                                                                                                                                  Men spør om de klaga eller låt                                                                                                                                                       når de sku’dra av sted

Til barsel, og dåp og til bryllupsfest                                                                                                                                               jordmor og prest                                                                                                                                                                                 en påseila gjest                                                                                                                                                                                alle måtte i eka med,                                                                                                                                                                                  ho skyssa til og med fe                                                                                                                                                                                        Hvem skyssa skolebarn til og fra                                                                                                                                           og skrønte og lo og var alltid glad?                                                                                                                                                              Jo det var ferjemadammen                                                                                                                                                               som alltid måtte ro                                                                                                                                                                         og binde folk sammen                                                                                                                                                                           da vi var uten bro.

Istedenfor ferjemann har vi nå bro                                                                                                                                        Ingen mo ro                                                                                                                                                                                         i fjære og flo                                                                                                                                                                                             Men Hvalers kvinnfolk er enda med                                                                                                                                                         når noe her ute skal skje.                                                                                                                                                                                     Hvem bestemmer hvor skapet skal stå                                                                                                                                                og ordner så livet kan videre gå?                                                                                                                                                        Det er bare kvinnfolka                                                                                                                                                                                                                       og bare bare vi.                                                                                                                                                                                                    Det er vårs Hvalerkvinnfolka.                                                                                                                                                                                       Slik skal det alltid bli.

Paul Henriksen