Ett er sikkert, om flere finner å ville frakte med seg hjem  Arkimedesskruer, eller “Vandsneglen” som den opprinnelig ble kalt, må byggeforskriftene for norske garasjer utvides betraktelig.

Da “vår” Arkimedesskrue ble fraktet fra sitt mangeårige opphold i Arekilen til Petter Wistners garasje i Viker, så var det tidlig klart at siste hvilested før stripping av råttent materiale, måtte bli på to Europaller utendørs. Selv med voksen garasje, “sneglen” ble for lang. Uansett, ett nytt kapitlet om arbeidet med ny Arkimedesskrue i Arekilen er startet.

På bildene over er Frode Lund, Petter og Espen Wistner i aksjon.

Det som også er hyggelig er at det fra tid til annen dukker opp interessant historiske materiale knyttet til arbeidet med Arkimedesskruen. Et eksempel på dette er Miriam og Arne Kristian Henriksens bidrag med dokumenter fra sin bestefar Henrik Bøbakke, som bodde tett inn til Arekilen og var, som det vil fremgå av oppstillingen under, en av de største grunneierne i området.

Miriam og Arne Kristian sendte i går undertegnede to dokumenter, der de skriver følgende:

Det ene er svar på forespørsel om tilbud til å lage “Vandsneglen”, som skruen ble omtalt som, og den sier også noe om materialet Pits pejne (Pine/furu) og annet. Vi har dessverre ikke resten av brevet fra Jens Andersen, Maskin- og Møllebygger. men beskrivelsen av hvordan han ønsket å bygge denne er kanskje interessant i restaureringsarbeidet.

Det andre dokumentet er en fordeling av kostandene på de ulike gårdene/eiendommene, fra fylkesagronomassistenten i 1919.

Lykke til med arbeidet med å sette i stand “Vandsneglen” og ellers i Arekilen,

Utdrag av Henrik  Bøbakkes dokumenter fra tidlig på 1900-tallet

Paul Henriksen